Mat og miljø

Etter et 16 års svangerskap trådte ny gjødselbruksforskrift i kraft fra nyttår. På den ene siden er det fordeler med å få en avklaring på hva en skal forholde seg til. På den andre siden er forskriften nok et eksempel på alle målkonfliktene landbruket konfronteres med.

Målet om økt matproduksjon og økt selvforsyningsgrad er særdeles krevende å forene med grenser for tilførselen av gjødsel som kan legge en demper på avlingsnivået. Heldigvis har næringa fått en toårs omstillingsperiode fram til fosforgrensene slår inn. Den tida må brukes godt. Å sørge for jord i god hevd og kalke opp til optimal pH er kanskje det viktigste den enkelte kan gjøre på kort sikt.

De nye fosforgrensene som gradvis slår inn fra 2027 kan slå direkte inn på avlingsnivået. Det argumenteres med at på fosforrik jord kan en tære på reservene i jorda, men det holder bare en begrenset periode. Balansegjødsling er løftet fram som en mulighet. Da må alt av fosfor inn på gården måles 1:1 mot det som går ut fra gården. Blant fagekspertisen er det sterkt tvil om et krav om 1:1 vil være mulig å oppnå i praksis. Dermed vil mange falle ned på å forholde seg til de faste fosforgrensene og slakke av på ambisjoner om toppavlinger.

Lavere grovfôravlinger betyr at egendyrkede fôrenheter erstattes med innkjøpt kraftfôr. Importen av råvarer til kraftfôret vil også øke. Dette er en utvikling som er helt på kollisjonskurs med målet om redusert fôrimport og økt bruk av de norske grasressursene,

Den nye gjødselbrukforskriften fører også til at behovet for spredeareal vil øke betydelig. På side 45 er det presentert en tabell som viser at mens 3 000 kubikk med blautgjødsel fra storfe etter gammel norm gir et behov for spredeareal på 430 dekar vil dette med ny norm (for landet) øke til 650 dekar. Erverv at tilleggsareal betyr kostnader enten det er leie eller kjøp.

Endringer i fristen for spredning av husdyrgjødsel til 15. september (for de fleste regioner) betyr økte kostnader for husdyrbønder som ikke har tilstrekkelig lagerkapasitet.

Arbeidet for økte grovfôravlinger og bedre kvalitet har dessverre ikke gitt resultater. Som det framgår på side 52 har det ikke vært framgang de siste 30 årene. Mens det har vært store framganger i mjølkeytelse og avlinger for korn og grønnsaker står graset på stedet hvil. I en slik situasjon der det er et kritisk behov for framgang, er det siste vi trenger et regelverk som gir sterk motvind.

I denne omgangen er det fosfortilførselen som strupes, men en trenger ingen glasskule å kikke inn i for å se at det neste som kommer er restriksjoner på nitrogen. Vi er kritiske til en tilnærming der en setter restriksjoner på ett og ett næringsstoff. Underdekning på fosfor som gir reduserte avlinger gir også redusert nitrogeneffektivitet.

«det siste vi trenger et regelverk som gir sterk motvind»

Ingen er uenig i at vi skal ha en gjødselbruk der det er rimelig balanse mellom det som tilføres og det som hentes ut. Det må da settes et forholdstall som er praktisk gjennomførbart – for eksempel 1:3 – og et krav til dokumentasjon om ikke påfører bonden unødvendig byråkratiske byrder.

Miljøvern og klima og må veies opp mot hensynet til matproduksjon og selvforsyning. Underveis i arbeidet med forskriften har det versert radikale forslag som så helt bort fra en slik balanse. Heldigvis ble det endelige resultatet bedre enn mange fryktet. Allikevel er det all grunn til å stille spørsmål ved om det som skal oppnås på miljøsiden med gjødselbruksforskriften er veid opp mot det vi vil tape på matproduksjon og selvforsyning.