En sinnsyk sommer

Det har vær en unaturlig sesong. En sinnsyk sommer. Det har vært veksla mellom våronn, slått, gjødsling, slått og gjødsling. Det har vært for mange arbeidstimer og for få timer i senga. Ungene har vært litt overalt. De har vært med, vært inne til besteforeldre, lekt ute og vært hos venner. Gubben har jeg sett mye til, men da på andre siden av traktorruta, eller hørt han via telefon. Vi rakk så vidt en uke ferie, før det var rett i traktoren igjen. Men, det må jeg innrømme, når hele familien har gått oppå hverandre i ei uke. Da er åtte timer alene i traktoren med rundballpressa ganske magisk.

Den lengste natta ble lang, og arbeidsklokka stoppa på 27 timer sammenhengende. Største gleden var når jeg skifta åker og passerte puben i bygda. Den ene verre etter den andre, noen på sykkel, andre til fots. Men de gikk ikke beint i alle fall. Trøstet meg med at de mest sannsynlig fikk en verre søndag enn meg. Humret og kjørte videre med ny giv.

Mange har kanskje ant – men få har spurt

Denne høsten har vært ekstra spesiell. Det har vært mange harde år for min del, siden jeg har fått utdelt litt dårlige kort i livet. Men det toppet seg i år, og i september var jeg lagt inn på psykiatrisk sykehus for traumebehandling i fire uker. Og det var min fjerde innleggelse dette året. Dette kommer nok som en overraskelse på ganske så mange, selv i min krets. Jeg tror det er mange som ikke visste hvor syk jeg har vært, og kanskje mange har hatt en anelse. Men få har spurt. Mange har sett hvor sliten jeg har vært. Mange har sett at jeg har vært overalt, og greid utrolig mye. Men veldig få har spurt hvorfor, og hvordan det går med meg i alt. Jeg bærer ingen nag for det, fordi jeg vet at det stort sett er slik det fungerer. Jeg har familie her som har hjulpet til slik at det aldri ble noe dyretragedie her på gården. Slik er det ikke på alle plasser. Det er utrolig mange av oss som ikke er så heldige. Mange snakker kun med ho Dagros, Fagros, Lina eller Stina i løpet av dagen. Og i takt med utviklinga til landbruket, så er dette veldig skummelt.

«mange har hatt en anelse... men få har spurt»

Folk stilte opp

Da jeg ble henta med ambulanse, og sendt til første innleggelse, så fikk jeg se hvor utrolig bra folk stiller opp. Vi var heldige og fikk avløser fra første kvelden, og samboeren min fikk betryggelsen som lå i at “ikke tenk på fjøset, vi fikser det så lenge dere trenger det”. Jeg hadde jo x antall ting på lista over ting som måtte bli gjort i fjøset, som jeg egentlig skulle ha gjort. Denne lista ble oversendt til en dyrlege, som drektighetsundersøkte, avhornet, inseminerte og alt som måtte til.

Vil ikke være den som klager

Når vi treffer på naboen eller medbønder, så vil man ikke være den som klager. Den som ikke makter hverdagen. Den “ene” som ikke greier det “alle” greier. For det er slikt det er. Man tror at man er den eneste som er sliten etter en lang sommer. Som synes det er hardt at regningsbunken er større enn inntekta. At det er tungt når det kommer både jurbetennelser, dødfødsler og annet dritt inn i fjøset på samme tid. Og selvfølgelig er det du, bonden, som gjør noe galt. Skal jeg fortelle deg noe? Vi er mange som føler det slik. Det er naturlig å være sliten etter en lang sommer. Den vanlige mann i gata hadde vært sliten etter en uke i den travleste sesongen. Vi er egentlig supermennesker alle sammen. Vi kan det meste, men forventer at vi skal kunne mer. Løpe fortere. Være raskere. Være bedre. Til tross for dette, skal vi ikke klage. Vi kan ikke være sliten, eller ha vondt i kroppen. Ferien ser man langt etter, fordi det skjedde noe på gården. Nei, vi kan ikke synes det er dritt, fordi “vi valgte jo å bli bønder selv”.

«Vi er egentlig supermennesker alle sammen Åpenhet er ikke skummelt»

For jeg vet hvordan det er. Hvordan det er å legge seg på kvelden, vel vitende at ei ku er kalvklein. Men du er så sliten at man sover over alarmene på natten. Eller ikke orker tanken på å stå opp. For å så finne en død kalv dagen etter. Byrden og samvittigheten fordi man er bare ett menneske. Av at man burde gjort mer og bedre, når man egentlig gjør mer en nok og løper allerede for fort.

Tørr ikke å prate høyt om de tabubelagte tingene

Vi står alle i en utrolig krevende jobb, en jobb som på lang sikt kan ta livet av folk. Mange har nok med seg selv, i tillegg til at vi ikke tørr å prate høyt om de tabubelagte tingene. Det er fåtallet som skammer seg over en brukket fot, og de fleste gir bare gode ønsker. Hvorfor kan ikke det også gjelde de med en psykisk sykdom, eller de som synes livet er vel tøft? Vi tørr ikke å spørre om hvordan det egentlig går med kollegaen. Jeg tror vi er redde for svaret, og redd for å være til bry. Vi er redd for hva han/hun sier, hvilket ansvar som hviler på skuldrene våre etter dette og om man sier noe galt. Det er fullt forståelig. For hva skal man si om du får i retur “det går egentlig veldig dårlig, jeg sliter med å komme meg opp om mårrån, og har egentlig ikke lyst til å i fjøset noe mer”. De fleste i en sånn situasjon ønsker ikke svar på hva man kan gjøre, men bare anerkjennelse og det å bli hørt. Få lufta litt.

Ingen oppfølging

For nøyaktig to år siden ringte jeg inn til en bondeorganisasjon med ordene "jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre". Ettervirkningen av denne samtalen skremmer meg. Ordene "vi skal hjelpe deg". Men Ingen oppfølging. Ingen telefonsamtaler senere. Lovnader om at HMS-ansvarlig skal følge meg opp. Du har kommet ganske langt ned i kjelleren når du ringer inn en sånn telefon. Du er ganske modig, og det føltes ut som siste utvei. Jeg kom meg igjennom det. Sånn halvt levende. Men det er kun på grunn av viljestyrke, og litt flaks. Ikke alle er like heldige. Vi trenger ett sikkerhetsnett. Vi trenger å bli sett. Vi trenger at vi har noen vi vet vi kan snakke med. For det blir en evig ond sirkel. Man går ned i kjeller`n og kun det nødvendigste blir gjort.

Åpenhet er ikke skummelt

Psykisk helse er ingen dans på roser uansett hvilket yrke man har. Men vi jobber med levende dyr hver dag. Der er et stort ansvar. Selvfølgelig går det inn på oss! Vi jobber ofte mot klokka, og vi må jobbe selv om kroppen prøver å si at det er nok. For selv om man blir sykemeldt, må man stort sett gjøre noe. Og kanskje man ikke kan bli sykemeldt, for det ikke er avløser å oppdrive?

Vi trenger åpenhet blant alle innenfor landbruket. Både bønder, rådgivere og dyrleger. Da er det også kanskje lettere for medbønder å ta den telefonen, og å spørre hvordan det går. Etter alle innleggelsene i år, så har jeg funnet ut en ting. Åpenhet et ikke skummelt. Det er ikke slik at det faller lett for meg å være åpen heller, men jeg har opplevd at de pasientene jeg har møtt på min vei er den vanlige mann i gata. Man kan ikke peke ut at den og den sliter psykisk.

Håper 2025 blir året der det snur

Jeg gleder meg til det blir desember og jeg kan få opp julebelysningen igjen. Jeg liker å tro at kyrne melker mer når det kommer opp, men helt ærlig er det mest for meg. Det var en tradisjon jeg begynte med når alt var helt bekmørkt. For når alt er dritt og går til skogen, så kan man i det minste prøve å gjøre det litt trivelig på veien.

Midt oppi alt, har vi også planlagt nytt løsdriftsfjøs. Søknaden til Innovasjon Norge ble sendt inn noen dager før innleggelsen i høst. Nå er den inn til behandling, samtidig som vi kjører rundt og møter mange trivelige bønder. I utgangspunkt for å se på fjøs, men samtalen flyter jo over på alt det andre også. Påskudd for å være sosial, det er ikke dumt.

Kanskje 2025 blir mitt år? Jeg håper det! Og jeg håper det blir det året vi snur. Der flere tørr å spørre om hjelp, eller ta de kaffekoppene man har utsatt. Eller at man ringer naboen en ekstra gang. Det året vi er rause med hverandre. Der vi ser hverandre og ja, tar vare på hverandre. Både for oss selv, næringa og dyra.