Betydning for mennesker

Antibiotikaresistens er et verdensomspennende problem, og Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert antibiotikaresistens som en av de største helseutfordringene i verden. Økende forekomst av resistente bakterier fører også til økt sannsynlighet for overføring fra dyr til mennesker eller omvendt (Figur 1). Infeksjoner med resistente bakterier fører til økt sykelighet og dødelighet og økte kostnader for samfunnet. I tillegg finnes det begrensede muligheter for behandling av slike infeksjoner. Alternative antibiotika er ofte mindre effektive, mer kostbare, krever lengre behandlingstid og har flere bivirkninger. Det er anslått at infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier vil forårsake ca. 10 millioner dødsfall årlig innen 2050 og at det allerede nå er årsak til ca. 35 000 dødsfall årlig i Europa.

Antibiotikaresistens hos storfe i norge

Overvåking av antibiotikaresistens er viktig for å følge med på forekomst, trender, oppdage nye resistenstyper, utforske resistensmekanismer, og måle effekt av tiltak. Norsk overvåkingsprogram for antibiotikaresistens i bakterier fra fôr, dyr og næringsmidler (NORM-VET) ble etablert i 2000, og følger EUs krav til overvåking. Resultatene presenteres i den årlige NORM/NORM-VET rapporten (www.vetinst.no). Annethvert år undersøkes prøver fra friske storfe og storfekjøtt i NORM-VET. Forekomsten av antibiotikaresistens hos norske storfe og i storfekjøtt er generelt lav (Figur 2 neste side), noe som gjenspeiler det lave antibiotikaforbruket til norske produksjonsdyr. I tillegg til prøvene som undersøkes i NORM-VET, vil innsendelse og undersøkelse av speneprøver fra kyr med klinisk mastitt eller høyt celletall bidra med viktig kunnskap om forekomst av resistente bakterier hos storfe.

Noen antibiotikaresistente bakterier er meldepliktige i norge

De siste åra har det vært gjort enkelte funn av slike bakterier hos storfe. Meticillin-resistente Staphylococcus aureus (MRSA) har vært påvist fra storfe i forbindelse med smittesporing ved utbrudd hos både gris og mennesker. I 2017 ble MRSA for første gang også påvist i speneprøver fra storfe (Buskap nr. 1 og 3, 2017). Oppfølging av MRSA hos storfe avhenger av hvilken MRSAtype som er påvist, samt utbredelse og spredning i besetningen. I noen tilfeller har MRSA blitt borte av seg selv, mens det i andre tilfeller har vært nødvendig med tiltak for at besetningen skal bli kvitt MRSA. For eksempel har utrangering av MRSA-positive dyr vært aktuelt. I flere tilfeller har samme MRSA-type blitt påvist hos dyra og fra røkter/bonde. Røkter/bonde har da vært ansett som den mest sannsynlige kilden til MRSA hos dyra. Overføring fra mennesker til dyr var også årsaken til introduksjon av MRSA i norsk svineproduksjon.

Ny type resistens påvist for første gang

I 2023 ble det for første gang påvist karbapenemresistente bakterier fra norske storfe. Karbape nemer er såkalte kritisk viktige antibiotika, og skal reserveres til behandling av infeksjoner hos mennesker forårsaket av multiresistente bakterier (resistente mot mange antibiotika). Det er ulovlig å bruke karbapenemer til dyr i EU/EØS. Resistens mot karbapenemer er svært alvorlig. Det ble derfor gjort omfattende smittesporing for å finne ut av om bakterien hadde etablert seg i den aktuelle besetningen. Undersøkelsene viste at bakterien ikke etablerte seg i besetningen over tid. Forekomsten av karbapenemresistente bakterier er økende blant mennesker, og i noen land mye høyere enn i Norge. I denne storfebesetningen hadde det også vært turister på besøk i fjøset. Nær kontakt mellom mennesker og dyr i tillegg til genetiske karakteristika ved denne bakterien støttet mistanken om at dette tilfellet var forårsaket av smitte fra mennesker til dyr. Denne saken er også omtalt på Veterinærinstituttets hjemmesider (www.vetinst.no).

Friske dyr – friske mennesker

Antibiotikaresistente bakterier kan overføres fra dyr til mennesker og vise versa. I tillegg er miljøet og ville dyr reservoarer for resistente bakterier. Det er derfor viktig å se på denne problemstillingen i et «én helse»-perspektiv som beskriver det komplekse samspillet mellom dyr, mennesker og miljø når vi skal forstå og bekjempe antibiotikaresistens (Figur 1). For å opprettholde den gunstige situasjonen vi har i Norge, hvor antibiotikaresistens fortsatt er et begrenset problem hos folk og dyr, må vi bidra til å holde forbruket av antibiotika på et lavest mulig nivå gjennom forebyggende helsearbeid og fokus på å holde dyra friske. I tillegg må vi forebygge etablering og spredning av antibiotikaresistente bakterier i husdyrpopulasjonen så dyr ikke blir en stor kilde til resistente bakterier som kan smitte til mennesker.

«Biosikkerhet er summen av ulike tiltak fordelt på tre nivå, ekstern og intern biosikkerhet og økt motstandskraft»

Biosikkerhet, dyrehelse og antibiotikaforbruk

God biosikkerhet gir bedre helse og velferd hos dyr. I besetninger med god biosikkerhet er det færre smittsomme sykdommer, og dermed lavere forbruk av antibiotika. Gode biosikkerhetsrutiner skal hindre introduksjon av og øke motstandskraften mot smittsomme sykdommer, samt bryte smittesirkelen. Biosikkerhet er summen av ulike tiltak fordelt på tre nivå, ekstern og intern biosikkerhet og økt motstandskraft. Ekstern biosikkerhet er tiltak som reduserer sannsynligheten for å få smittestoff inn i besetningen. Introduksjon av nye dyr er den største risikoen. Viktige tiltak er bruk av helseattester, kunnskap om helsestatus i selgerbesetningen, prøvetaking av dyra før salg, og bruk av karantene med eventuell oppfølgende tester etter ankomst hos kjøper. Smittestoff kan også introduseres gjennom fôr, vann, utstyr og mennesker. Intern biosikkerhet er tiltak som hindrer spredning av smittestoff innad i besetningen. Gode rutiner for renhold og hygiene er viktig for å holde smittepresset lavt. Arbeid med og stell av ulike dyregrupper bør følge en fast rekkefølge for å unngå smitte mellom ulike dyregrupper. De mest sårbare og mottakelige dyra må stelles først og de syke dyra til sist. Det er viktig å identifisere syke dyr tidlig og flytte dem til sykebinge atskilt fra resten av besetningen. Sykeavdelingen bør ha egne klær, fottøy og utstyr for å unngå smittespredning ut fra sykeavdelingen. Motstandskraften mot smittestoff hos dyra kan økes gjennom god fôring, godt miljø og stell, lavt stressnivå og avlsarbeid for god helse.