Alt henger sammen

Astrid og Anton tok over i 2019, da hadde Astrid drevet besøksgården og paintball (sammen med søstra) siden 2013. Det gamle båsfjøset fra 1969 var så å si oppbrukt, og de sto ved et veiskille. Skal vi drive med melk eller ikke? Siden det allerede var aktiv drift med besøksgård (5 500 betalende besøkende i 2023) så oppsummerte Astrid det slik: Det hadde ikke vært besøksgård uten dyr, og har man dyr må man uansett ha avløser, så da kan vi også ha melk. Det hadde heller ikke blitt meieri uten melk, og det er en viktig del av gårdsbutikken som i tillegg selger kjøtt fra egne dyr (lam, gris og storfe) og noen varer fra gårder i nabolaget.

Mange utkast

Hele det første året som nye bønder ble brukt til å jobbe fram det endelige forslaget til nytt fjøs. De begynte i det veldig små, med jordgulv og halmtalle for kyrne i en ubrukt del av låven og fortsatt melking i det gamle båsfjøset og ingen økning produksjon. Etter 7–8 utkast med ulike fjøsløsninger endte de med den løsningen som ble bygd. Der er den nye melkeavdelingen bygd i 90 graders vinkel på det gamle båsfjøset inn i låven som sto fra før, som fikk enetasjes breddeutvidelse på begge sider. Der ble det plass til 36 båsplasser, en brukt Lely A4 robot og omtrent en dobling av produksjonen. Anton og Astrid vil særlig trekke fram det gode samarbeidet med Tine-byggrådgiver Svein-Anders Lundstadsveen som avgjørende for at de har fått det fjøset de i dag er veldig fornøyde med. De understreker viktigheten med å ta seg god nok tid i planleggingsprosessen når man skal ta utgangspunkt eksisterende bygg og ikke bygge helt nytt. Det er ikke alltid den første og mest åpenbare løsningen er best.

sto ved et veiskille

Fjøset på tunet

Siden de driver med besøksgård var de tydelige på at de ville ha fjøset på tunet, med stort vindu inn til roboten og dyra så det er mulighet for å se dyra uten å gå inn til dem. De var så vidt innom å bygge nytt frittstående på annen tomt, men det ble fort utelukket. Tunet er freda (men ikke bygningene), så de måtte også ha byantikvaren i Trondheim med i prosessen, men det fungerte godt. De fikk gode tips til hvordan det kunne gjøres for at det skulle gli godt inn på tunet, særlig med tanke på valg av vinduer og takløsninger.

Stor egeninnsats

De fikk bevilga 1,9 millioner i støtte fra Innovasjon Norge i 2020 (inkludert tretilskudd) til fjøs og i tillegg 200 000 kr til bygging av meieri i tilknytning til tankrommet. De starta med bygging i 2020. Da ble fôrsentralen bygd. Våren 2021 ble hele førsteetasjen av den delen av låven som skulle bli nytt melkefjøs revet og satt på rørstøtter før utgraving. De gjorde alt av utgraving og betongarbeid sjøl, og både voksne og barn har vært svært involvert i hele den praktiske byggeprosessen. De vurderte å grave ut til kjeller, men gikk for tett gulv og Lely collector og er veldig fornøyd med den løsningen. Dyra flytta inn 7. april 2022. Sommeren 2022 ble gulvet meisla ut i båsfjøset og det ble lagt inn spalt. I gamlefjøset er det i dag plass til kalver og ungdyr, samt at sinkyrne har fôrbrettet sitt i den gamle delen. Høsten 2022 ble alle dyra satt inn fra beite i nytt eller nyoppussa fjøs. Ombygginga fikk en totalkostnad på 9 millioner kroner, da er råbygget for meieriet også inkludert, men ikke utstyret til meieriet.

Kalven må ha nok melk!

Etter at Astrid og Anton tok over fikk kalvene fri tilgang på melk, og det gikk opp mot 20 liter per kalv om dagen. I det nye fjøset var de tydelige på at de skulle ha ku og kalv sammen, og de er et av de første fjøsa som har fått montert SmartCalfCare-løsning hvor ku og kalv får muligheten til å treffes i åtte uker. Det er en Lely GrazeWay- port som regulerer tilgangen for kyrne inn til kalvene. Kalvene er ikke i løsdrifta, om ikke noen kyr slipper de ut. Totalavdråtten i fjøset ser derfor lavere ut enn det den faktisk er per ku, siden roboten ikke registrerer melka som kalvene drikker. De har melkeautomat i tillegg som tas i bruk når det enten er mange kalver i kalveavdelingen eller når det er kalver som ikke får til å drikke av juret på skikkelig vis. I store deler av året er den ikke i bruk.

Alt har en plan B

Astrid og Anton var tydelige på at alt de har gjort i fjøset skulle gjøres på en sånn måte at det er relativt enkelt for gjenbruk/ombruk om man skulle slutte med melk. Anton mente at han hadde trengt ca. to dager på å fjerne all innredning og meisle bort noe betong før hele melkefjøset er et stort rom med helt flatt gulv som kan brukes til nesten hva som helst. De la også inn mye stål i taket på melkefjøset, både for å unngå for mange stolper og for å få en andre etasje på låven som er mer fleksibel for bruk når det har blitt kjørbart også i 2. etasje. Det mangler bare låvebru dit.

Alle ungene vil overta

Framtida på Busklein ser lys ut, og de er meget godt fornøyde med hvordan fjøset har blitt. Den største utfordringen de har i dag er litt liten gjødsellagringskapasitet, så det må det gjøres noe med den nærmeste tida. De er veldig fornøyde med dyrevelferden i det nye fjøset, og at det er så lyst og luftig sjøl om det ikke voldsomt høyt under taket i verken den nye melkeavdelingen eller i det gamle, ombygde båsfjøset. De var en av de første etter NMBU på Ås som installerte SmartCalfCare-binge, og denne har fungert overraskende godt. Når man bygger i et gammelt bygg, så blir det noen kompromisser, så melkekyrne må ledes over fôrbrettet for å komme på beite, men det har gitt mindre utfordringer enn frykta. Ungene har vært veldig delaktige i hele prosessen og er ellers veldig engasjerte i drifta. Alle de fire ungene kan tenke seg å overta, så Astrid og Anton har gjort noe riktig i både byggeprosess og ellers som bønder ved å få hele familien til å engasjere seg.

en av de første etter NMBU på Ås som installerte SmartCalfCare-binge