To puljer med kalvinger

Øvre Skustad ligger 400 meter over havet og snøen ligger fortsatt når salatdyrkingen pågår i Lier. Det er få alternativer til gress. Gården ligger dette til tross, likevel i tilskuddssone 1.

Ammekubesetningen består mest av krysninger, men den unge bonden har også renraset Charolais og Simmental. Krysningene har sitt utgangspunkt i NRF som har blitt krysset med ulike raser. Han har to puljer med kalvinger – en pulje kalver i november og en i mars. Inseminering skjer de tre første ukene i bedekningsperioden. Oksen brukes til å bedekke eventuelle kyr/kviger som ikke tar seg etter inseminering. Kyr der også oksen kommer til kort blir sendt til slakt. Tor Eirik bruker mest angus-sæd på kviger, men også fra simmental- og charolaisokser. Han er bevisst på hvilke charolais-okser som brukes på hvilke kviger. Okser som basert på indekstall gir små kalver brukes på store og robuste kviger. En nyfødt kalv av angusokse er gjerne kvikk og kommer kjapt på beina og søker melk hos mordyret.

Ulike egenskaper

Tor Eirik peker på at ulike raser har ulike egenskaper med fordeler og ulemper. Moregenskaper, fôrutnyttelse, tilvekst og lette kalvinger er naturlig nok viktig. Det er en fordel at kua klarer å håndtere kalvingen selv. Det er også en fordel at dyra er lette å få tilbake på høsten når de skal hentes fra utmarksbeite. Tilvekst er naturlig nok viktig. Et eksempel fra siste leveranse til slakteriet viser en tilvekst i gram per dag på 1225–1550. 200-dagersvekta lå på mellom 316 og 360 kilo. Den med lavest tilvekst og vekt var en 50/50-blanding av Angus og Charolais. Tor Eirik bruker en del frøhøy om høsten for å fôre mordyrene med næringsfattig mat når det nærmer seg kalving. Kyrne får mer silo når de har kalvet.

Utmarksbeite fra mai til oktober

Kviger, kyr og kalver inklusive de yngste oksekalvene er på utmarksbeite fra slutten av mai til 1. oktober. Det har med elgjakta å gjøre. Oksekalver som passerer seks måneder i løpet av sommeren blir solgt til oppfôring. Øvre Skustad er med i Finnemarka beitelag som har tilgang til 430 kvadratkilometer utmarksbeite. På utmarksbeitet benyttes Monil, et nytt norsk produkt bestående av virtuelle beiteklaver for storfebønder. Når dyrene er vel tilbake på gården så går de på innmarksbeite til det ikke er mer gress å finne, gjerne et godt stykke ut i oktober hvis det er tørre forhold.

Plansilo reduserer bruken av plast

På de 280 dekarene dyrkes kun eng på konvensjonell måte. Tor Eirik benytter stort sett vintersterk kløver-/timoteiblanding. På noen jorder dyrkes hundegras. Han tester også ut en blanding av kløver og strandsvingel. Nesten alt graset legges i silo, det vil si plansilo. Det reduserer bruken av plast til et minimum og er bra for miljøet. Det reduserer også kostnadene og avfallshåndteringen.

– Graset jeg høster blir til om lag 900 kubikk ferdig pakka silo, forteller Tor Eirik. Tørrstoffprosenten ligger på 35–40 prosent. Jeg har som ambisjon å legge om enga hvert fjerde år. Dårlig eng friskes opp ved å reså med raigras. I vinter har deler av enga gått ut på grunn av snømugg. Havre benyttes som dekkvekst på visse arealer. Havren høstes grønn og legges i silo. Kumøkka brukes før første og andre slått. Nitrogen-gjødsel brukes før tredje. Slangespreder brukes til å spre møkka fra spaltefjøset når den er tilgjengelig. Tallen komposteres. Det tar gjerne tre uker. Kompostvender benyttes og komposten spres på enga og før pløying når det er tid for å fornye enga. Det gis ellers tilskudd for kompostering.

– Jeg bruker avløser dann og vann. Far hjelper til i fjøset når jeg tar fridager på vinteren. Ellers samarbeider jeg med kolleger om bruk av maskiner. Økonomien i ammekuproduksjonen har blitt mer krevende de siste årene. Priser og tilskudd utvikler seg ikke i tråd med kostnadene. Det går rundt mye takket være jobbing i skogen ved siden av, sier ungbonden øverst i Sylling.