Skjermplantefamilien

Den mest aktuelle giftplanten i skjermfamilien er selsnepe (se buskap. no->Buskap nr.3 i 2023). Det er flere giftplanter i familien, om enn ikke like farlige som selsnepen. Vi vil her gi en mer utfyllende beskrivelse av skjermplantefamilien og presentere noen av dens giftige medlemmer som en bør kjenne til.

Marit Jørgensen Bakke

Førsteamanuensis ved NMBU/Veterinærhøgskolen

marit.bakke@nmbu.no

Kristian Ingebrigsten

Professor emeritus ved NMBU/Veterinærhøgskolen

kristian.ingebrigsten@nmbu.no

Figur 1: Oppbyggingen av en skjermplante. Modifisert plansje fra The Jefferson R. Burdick Collection, Wikimedia Commons (CC0 1.0 Universal Public Domain Dedication).

Skjermplantefamilien (Apiaceae, tidligere Umbelliferae) omfatter mer enn 420 planteslekter. Her finner vi både nytteplanter, som krydderurter, salat- og grønnsakplanter, og giftige planter. Skjermplantefamilien har fått navn etter blomsterstandens utseende. Blomstene danner en skjerm som kan være enkel eller dobbel, hvorav det sistnevnte er vanligst. Dobbeltskjermen består av en storskjerm som er bygget opp av flere småskjermer. Storskjermen dannes av blomsterstilker som stråler vifteformet ut fra plantens stengel. Fra enden av storskjermens blomsterstilker stråler et nytt sett av blomsterstilker ut og danner en skjerm som kalles småskjerm (Figur 1). Ved basis av både storskjermens og småskjermenes blomsterstilker kan det sitte smale blad som kalles henholdsvis storsvøp og småsvøp. Forekomsten av disse kan være til hjelp for å skille mellom artene.

«Giftkjeks inneholder flere ulike giftige alkaloider, og det mest dominerende heter coniin»

Krydder-, grønnsak- og giftplanter

Skjermplantene har små nøtteaktige frø som inneholder eteriske oljer. Frø av flere arter brukes som krydder, slik som karve, anis, koriander og dill. Foruten krydderurter, huser familien også en rekke kjente og kjære salat- og grønnsakplanter, som for eksempel persille, fennikel, gulrot og selleri.

Giftkjeks eller skarntyde (conium maculatum)

Giftkjeks (*Conium maculatum*). Den rødflekkete stengelen er et viktig kjennetegn.

Foto: Hauxley Dunes (MPF, CC BY-SA 3.0, Wikimedia Commons)

Giftkjeksen kan bli inntil 1,5 meter høy og får i juni-juli hvite blomster i en flat dobbeltskjerm. Det mest iøynefallende kjennetegnet som skiller giftkjeks fra andre skjermplanter, er at stengelen har brunrøde flekker (se bilde). Dette gjenspeiles i plantens latinske navn hvor maculatum betyr flekket. I tillegg kan man skille giftkjeksen fra selsnepa ved at giftkjeksen har både storsvøp og småsvøp, mens selsnepa mangler storsvøp. Bladene er trekantet og fliket, og bladstilken er rund. I vår tid er giftkjeks en relativt sjelden plante (i Norge). Tidligere i historien var den mer vanlig ettersom den ble dyrket i klosterhager hvorfra frøspredning skjedde. Videre kunne returlast av jord i seilskutetiden inneholde frø fra ulike fremmede arter, inkludert giftkjeks, noe som førte til spredning av såkalte «ballastplanter». I moderne tid er giftkjeksen kjent fra noen få lokaliteter, blant annet på Hedmarken, hvor det tidligere lå møller som mottok importert korn som kunne være forurenset med frø.

Toksiner

Giftkjeks inneholder flere ulike giftige alkaloider, og det mest dominerende heter coniin. Coniin har en direkte aktiverende effekt på signaloverføring mellom nerveceller, via en reseptor som normalt aktiveres av signalstoffet acetylkolin. Kontinuerlig aktivering av nerveceller fører til at signaloverføringen taper sitt potensial og resultatet blir nedsatt aktivitet i nervesystemet, og svikt i signaloverføringer fra nerveceller til muskulatur. I motsetning til forgiftning med selsnepe hvor kramper dominerer symptombildet, fremkaller forgiftning med giftkjeks lammelser.

Sokrates tømmer giftbegeret

Ulike plantegifter har blitt brukt ved henrettelser i flere kulturer. Ifølge greske antikke forfattere bestod middelet som ble brukt til å henrette den dødsdømte Sokrates av saft fra giftkjeks tilblandet opium og vin. Takket være Platons nedtegnelser, har vi fått overlevert en detaljert beskrivelse av forgiftningsforløpet. Etter å ha tømt giftbegeret gikk Sokrates litt rundt på gulvet inntil bena hans føltes tunge. Derpå la han seg på ryggen og den som hadde rakt ham begeret, kløp ham i huden, for å demonstrere den fremadskridende følelsesløsheten og lammelsen for de tilstedeværende.

Husdyrforgiftninger

Forgiftninger er formodentlig lite aktuelt i våre dager, ettersom plantens utbredelse er begrenset. Det er likevel verdt å nevne at det tidligere er beskrevet forgiftning hos storfe i Norge. Symptomene var tap av appetitt, spyttflod, trommesyke og muskelsvekkelse.

Hundepersille (aethusa cynapium)

Finnes som ugras blant annet i dyrket mark fra sør i Norge til Troms. Blir omkring 50 cm høy og har findelte blad som kan likne på bladpersille. Stilken har striper og de hvite blomstene sitter i flate dobbeltskjermer. Et karakteristisk kjennetegn er at planten mangler storsvøp og har lange og smale hengende småsvøp. Planten inneholder lignende giftstoffer som i giftkjeks, men i langt lavere konsentrasjon. Forgiftning av mennesker er beskrevet, men noen sikre forgiftningstilfeller av storfe har man ikke her til lands.

Kjempebjørnekjeks (heracleum manteazzianum) og tromsøpalme (heracleum persicum)

Plantene blir svært høye, førstnevnte opptil 5 meter. Begge inneholder såkalte fotosensibiliserende kjemiske forbindelser. Får man plantesaft på huden og denne deretter utsettes for sollys, kan det oppstå kraftig utslett med store smertefulle blemmer. Kjempebjørnekjeks skal angivelig ha vært årsak til forgiftning av storfe her til lands med «…sliming og fråde og derpåfølgende vaklende gang, … dyrene kan vakle overende og krepere. …». Begge artene er oppført i fremmedartlisten, så her er det bare å fjerne med begge hender (NB! Bruk hansker!). NIBIO er engasjert i et europeisk utvalg som oppdaterer retningslinjer for bekjempelse.

Forebyggende tiltak mot planteforgiftninger

Det viktigste tiltaket er å sørge for tilstrekkelig beite av god kvalitet. En forutsetning for å kunne vurdere beitets kvalitet er at man har en viss kunnskap om de ulike giftplantene og, ikke minst, at man er i stand til å gjenkjenne dem i naturen. Man kan lære seg giftplanters utseende ved å studere oppslagsverk som for eksempel Norsk Flora. Det finnes også flere nettsteder med svært gode beskrivelser og illustrasjoner. Artsdatabanken. no har en funksjon for å laste opp bilder man selv har tatt, for identifikasjon av planter (orakel.artsdatabanken.no). Her kan man også lese videre om de aktuelle artene og deres utbredelse. Utrustet med slik kunnskap kan man ved jevnlig inspeksjon av utmarksbeiter identifisere og fjerne aktuelle giftplanter, eventuelt hindre tilgang ved å gjerde inn deres vokseområder.