Krever de beste skiftene

Jordene som benyttes til fôrmais bør ha lett jord, pH mellom 6 og 7, ligge solvendt og i le for vind. Maisfrøene sås når jordtemperaturen har passert åtte grader og når værutsiktene er gode. Vårpløyde arealer viser seg å være best egnet for å oppnå raskest mulig høy jordtemperatur og vil gi en sikrere etablering av maisen. Maisen kan sås på ca. 4–5 cm dybde etter lett harving. Et jevnt såbed er viktig for den mekaniske ugrasbekjempelsen senere.

Vær forsiktig med nitrogenet

Mais tar opp nitrogen fra juni til september og utnytter nitrogenet fra jorda lenger enn andre vekster. Næringsbehovet dekkes i stor grad opp av mellom fire og fem tonn husdyrgjødsel eller biogjødsel per dekar ved etablering. I tillegg gis det en startgjødsel med fosfor og nitrogen i forbindelse med såing for å sikre tidlig næringstilgang. Tilførsel av for mye nitrogen kan utsette modning og stimulere planta til å sette flere sideskudd, noe som ikke er ønskelig da dette vil gi dårligere kolbeutvikling.

Ugraskampen

Maisen sås i rader, etablerer seg langsomt og er følsom for konkurranse fra ugras i starten. Det slippes mye lys ned i radene, noe som gir gode forhold for ugraset den første tiden. Etter hvert dekker maisplantene radene godt og gir dårlige vilkår for ugrasveksten. Ugrasbekjempelse er veldig viktig i maisdyrking og kan for enkelte være en begrensende faktor.

En kombinasjon av kjemisk og mekanisk bekjempelse i mais gir gode resultater, både for ugraset, men også for å bidra til å løsne jorda. På noen arealer i Norge er det enkelte år unnlatt å sprøyte med plantevernmidler, men isteden radrense to og tre ganger. Uten sprøytemidler blir det ofte mye ugras i løpet av sesongen, men det finnes også tilfeller hvor noen lykkes relativt godt, blant annet enkelte som dyrker økologisk.

I forbindelse med siste radrensing er det også mange som velger å så fangvekster. Da rekker fangvekstene å etablere seg før maisplantene blir for store. Fangvekster vil være et godt tiltak for å redusere erosjon og avrenning, samt forbedre jordkvaliteten. I tillegg vil de konkurrere mot ugras, slik at man kan bruke mindre sprøytemidler. Fangvekstene vil også kunne bidra til mindre kjøreskader under høsting, samt gi plantevekst etter høsting, noe som er positivt for å øke karbonbindinga.

Vannbehov

Mais er en C4-plante (har en variant av fotosyntese som er tilpasset sterkt lys, høye temperaturer og tørke) og klarer seg gjerne bedre i tørre år enn gras. C4-plantene er tilpasset varme og tørre forhold og bruker vannet den får tak i på en effektiv måte. Den optimale temperaturen for C4-plantenes fotosyntese er mellom 30 og 40 grader. I 2018 så vi at maisen klarte seg bedre enn graset, og i enkelte områder ble den høstet allerede i midten av september, med gode avlinger. På tross av dette må man ikke glemme at også mais trenger nedbør, og enkelte har fått et godt resultat ved å vanne tidlig i sesongen i tørre forsommere. Vannbehovet til mais er 600 – 700 mm per år, og plantene er spesielt utsatt for tørke tre uker før og tre uker etter blomstring. Vannmangel i denne perioden kan gi dårligere pollinering, og dermed dårlig frøsetting i kolben.

Maisvarmeenheter angir dyrkingsmulighetene

Veksthastigheten på mais øker opp til 27˚C og det er derfor ikke så aktuelt å bruke døgngrader som vi gjør på gras. I mais snakker vi om maisvarmeenheter (MVE), som regnes ut etter en formel basert på døgnets minimumog maksimumstemperatur. Maisplanten trenger ca. 2400 MVE fra såing til høsting for å bli høsteklar, og i Norge høstes gjerne maisen i oktober. Det beste er å høste maisen når hele planten har et tørrstoffinnhold på mellom 32 og 38 prosent. Det gir størst avling, minst tap fra ensilering og oppbevaring, og maksimalt fôropptak. Frost er en viktig begrensende faktor for maisdyrking i Norge. Dersom temperaturen faller under – 4˚C bør maisen høstes ganske raskt.

Mais ensileres i stakk eller i plansilo og er lett å ensilere på grunn av det høye innholdet av sukker og stivelse. Maisen kan imidlertid være utsatt for sopp og mugg, og det er viktig med god pakking og eventuelt bruk av konserveringsmidler for å unngå varmgang og for mye fôrsvinn.

Høst graset tidlig nok

Fôrmais i fôrrasjonen til melkeku gir økt fôropptak, økt melkeytelse og økt proteininnhold i melk. Det er gjerne stivelsesinnholdet som oppfattes som viktig når vi snakker om mais. Selv i de årene vi ikke oppnår så høy stivelse som ønsket, ser vi i praktisk fôring at mais er et smakelig fôr, som gir stabile mager på dyra. Det er allikevel viktig å huske på at selv om den totale kraftfôrmengden kan reduseres, er det nødvendig med tilførsel av nok protein fra andre fôrmidler i fôrrasjonen, da mais inneholder lite protein og har negativ PBV. Mais passer derfor best sammen med et relativt tidlig høstet grovfôr.

Fôrmais reduserer klimaavtrykket

Det er gjort forsøk som viser at det å erstatte gras med mais i en vanlig grovfôrbasert fôrrasjon har redusert metanproduksjonen i vom og tarm, uten negative konsekvenser for ytelse og sammensetningen av melka.

Det er allikevel avlingsmengden som vil gi den største klimage-vinsten. Snittavlingen på mais har i områdene rundt Oslofjordenligget på i underkant av 1 500 kg tørrstoff per dekar de siste årene, og det er rapportert om lavere produksjonskostnader enn gras, selv i år med lavere avlinger. Selv om maisåkeren må etableres hvert år, krever maisdyrking færre operasjoner enn grasproduksjon i løpet av en sesong, i tillegg til mindre tilført kunstgjødsel.

Mais har vist seg som et svært godt fôrmiddel og gir stor avling, selv i år preget av tørke. Lengre og varmere sesonger med større variasjon i nedbør, gjør derfor dyrking av mais til en god klimatilpasning flere steder i landet.

Mer informasjon: Søk på «Dyringsveileder fôrmais» og du kommer til en veileder på nlr.no