Bondeopprør i EU

Et bondeopprør har går gjennom Europa. Når 10 000 bønder og 3 000 traktorer samles til demonstrasjon i Berlin er det noe som gjør inntrykk langt inn i maktens innerste korridorer. Dårlig økonomi er en viktig fellesfaktor bak opprøret, men det er også noen årsaker av mer nasjonal karakter.

Bøndene har fått en tsunami av kostnader veltet over seg. Prisstigninger på fôr, gjødsel, energi og finansiering har på langt nær blitt kompensert av økte salgsinntekter. Etter et godt år i 2022 har for eksempel melkeprisene falt, mens fôrprisene har holdt seg høye. Bonden står i bunnen av verdiskapingskjeden og er samtidig den som må ta alle økte kostnader inn over seg.

I tillegg til at marginene har fordunstet for europeiske bønder, stilles det stadig nye krav til næringa. Krav som til dels er fordyrende og byråkratiske og uten at det følger penger med kravene. EU har ambisiøse planer for grønn omstilling. Green Deal, Farm to Fork og ny felles landbrukspolitikk har rett og slett blitt dråpene som fikk begeret til å renne over.

Halvering i bruk av plantevernmidler, 20 prosent reduksjon i gjødsel og avrenning redusert med 50 prosent er eksempler på tiltak med gode miljøhensikter, men som vil slå direkte inn i bondens økonomi.

I Nederland er det strenge gjødslingsregler av hensyn til vannkvaliteten som kan føre til at en tredjedel av kyrne forsvinner. I Tyskland er det sinne over at landbruksdieselen blir dyrere og i Frankrike provoseres bøndene av manglende erstatninger ved tap på grunn av smittsomme dyresjukdommer.

EUs importlettelser for landbruksvarer fra Ukraina har skapt store problemer for nabolandene. På et seminar arrangert av Agri Analyse og Norsk Landbrukssamvirke kunne Slovakias ambassadør til Norge, Roman Buzek, fortelle at det kommer så store mengder over grensene at hjemmemarkedet ødelegges. For bygg var det snakk om over 1800 prosent økning til et land med en befolkning på størrelse med vår.

Joakim Rukwied fra det tyske bondelaget var på det samme seminaret opptatt av at tyske bønder hadde tatt til gatene for å komme i dialog med myndighetene. Med det enorme omfanget demonstrasjonene fikk hadde de oppnådd å komme i forhandlingsposisjon og oppnådd innrømmelser.

Et felles trekk i er at de velutviklede europeiske økonomiene ikke har mekanismer som sikrer de som produserer maten akseptable økonomiske vilkår. Tvert imot er det de som sørger for mat på bordet som i størst grad må bære byrdene av uforutsigbare og store variasjoner i produktpriser, kostnader og dyrkingsbetingelser.

«Bondeopprøret i Europa gir også grunn til å reflektere litt over den norske modellen»

Bondeopprøret i Europa gir også grunn til å reflektere litt over den norske modellen. Vår modell med importvernvern, produksjons- og markedsreguleringer, forhandlinger om priser og støtteordninger og sterke samvirkeorganisasjoner begynner å trekke på årene, men må sies å ha tålt tidens tann meget godt.

Med svak tollbeskyttelse og lite verktøy til å regulere produksjonen opplever EU-bøndene at prisen de får for det de leverer går i en berg- og dalbane som bare forsterkes av klimaendringer og krig. Mens europeiske bønder aksjonerer for i det hele tatt å komme i en forhandlingsposisjon med myndighetene, skal vi ikke glemme at den norske modellen har tjent næringa godt. Modellen kan utvikles og forbedres, men grunnpilarene er det viktig at det ikke tukles med.