Om meg selv

Jeg, Kine Legar Grønningen, er en selvoppnevnt kuentustiast. Jeg var så heldig og kapret en landbruksmekaniker for 10 år siden, Ingebrigt, og er veldig fornøyd med han. Vi har to unger; Julie på 7 år og Thea på 3. Disse har arvet sin mors kjærlighet for kyr, og sin fars interesse for mekanikk. I tillegg har vi min far; kårkalljn og sydenturisten. Han nyter pensjonisttilværelsen på Gran Canaria om vinteren, og tar dobbeltskift med barnevakt om sommeren. Vi må heller ikke glemme min onkel; han er fungerende kårkallj året rundt.

Jeg sikta høyt, pappa fikk grå hår

Jeg har vært interessert i kyr så lenge jeg husker. Det var kalvemønstring, kalveridning (helt til jeg lærte opp kalvene å hoppe, og de startet å hoppe utgard som kyr) slektsgranskning, og alt som hadde med livet i fjøset. Jeg har utallige timer i fjøset som barn og gjorde mye gøy med dyra. Jeg hadde ambisjoner og sikta høyt, pappa lot meg holde på.

Denne oppveksten har gitt meg utrolig mye, og jeg har sugd til meg lærdom. Jeg er heldig som har folk rundt meg å lære av. Både av bønder, rådgivere, dyrleger og ikke minst den eldre garde. Vi må ikke glemme at de har høstet utrolig mye lærdom, selv om det er alltid noe vi ikke blir enige om. Og jeg blir aldri utlært, det er alltid noe som kan forbedres.

Dyra skal trives

Jeg veldig opptatt av at dyra skal ha det fint og at de skal trives. Alle har ulike personligheter, og man kan ikke dra alle kyr under en kam. Noen er engstelige, noen er brøytende og noen er helt chill. Jeg ønsker å se hver enkelt, og tilrettelegge for at de kan ha det fint. Jeg synes det er viktig at de skal ha det fint i de årene de lever, om det blir 3,5 eller 7 år, eller lengre. De skal bli behandlet med verdighet og respekt, men de skal også ha respekt for meg. Det er store dyr, og de må innimellom settes på plass om de gjør ting som ikke er helt ok. Men dyrevelferd er viktig og kommunikasjon. Utrolig mye de har på hjertet, om man bare hører etter.

Når 24 kyr deler på 20 båsplasser

Her på gården ligger snittet på 20–22 årskyr. Det er jo ett spennende tall, med tanke på at det er kun 20 båsplasser. Det løses med at jeg har noen melkekyr ut med sinkyrne i enkelte perioder. Da kommer de inn til melking og får kraftfôr, og sendes tilbake til utegangen. Når de kommer inn, må jeg frigjøre båsplasser med å sette noen kyr på fjøsgangen. Hører mange mener det er et veldig tungvint system, men damene kan sakene sine, så de vet hvor de skal gå. Melket vel 24 kyr på en time med 4 avtakere i vinter, inkludert de fire som ble hatt ut og inn. Så kyrne er så dresserte at det er nesten kvalmt. Men jeg sier ikke at de er slik bestandig, for innimellom er det som en barnebursdag der alle barna har fått litt for mye sukker. Fullstendig kaos.

Kalver i gapahuken

I gapahuken ute er det hovedsak kalver. De slippes ut fra fjøset når de er 5–6 måneder, noen ganger tidligere om det er fullt i fjøset. De har et stort uteareal, fri tilgang på rundball, litt kraftfôr og en gapahuk fylt med tørrhalm. I begge utegangene bruker jeg grovflis, slik at underlaget holder seg tørt. Når de blir ca. 1 år, flyttes de ned til den store utegangen. Jeg følger mer med på hold og tilvekst, enn alder. Der går større kviger, sinkyr og innimellom melkekyr. De får rundball med mindre næring, samt saltstein/mineralstein og ikke kraftfôr.

Tåler drittvær så lenge de har ly og tørr seng

Kalvene vokser utrolig godt ute, så lenge fôringa tilpasses været. Det går med mer rundball når det er kaldt, men så lenge de har ly og tørr seng så tåler de utrolig mye drittvær. De får utrolig lang og tett pels som beskytter. Det er på høsten det er mest jobb med utegangene; da skal talle kjøres bort og underlaget må skiftes. Vi bruker 1–2 halmballer pr. uke, og mye av flisa har blitt til jord blandet med kumøkk. Det sier seg selv at det blir noen timer med gravemaskin og traktorkjøring. Når alt er borte, fylles det på med ny grovflis på utearealet. Vi prøver hvert år å starte tidlig med det, men bestandig blir det utsatt siden det er mye annet som skal gjøres. Det blir som en siste krampetrekning med lange dager i drittvær, før trønderhøsten setter inn for fullt.

Det nødvendige samarbeidet

Om vi greier å ta oss et pust i bakken, og se hvor bra ting fungerer innimellom, så er det veldig gøy. For det er et utrolig samspill over alle generasjonene. I slåtten ser man det fint. Jeg sitter og presser rundball, kjører i skårene som Ingebrigt har slått og holder på å rake med riva. Ser at onkel samler rundballene jeg har pressa. Vet at hjemme så holder pappa koken med middag til ungene, om de ikke sitter på traktorene med oss. Det er et nødvendig samarbeid, men det er utrolig mange gode minner man får av det, og fantastisk at det kan fungerer så bra. Men så har vi dager der alt går skeis, og hodet koker siden tålmodigheten til co­piloten har raknet, og mamma mø på lydbok holder ikke.

Ute etter det lille ekstra

Alltid ute etter det lille ekstra; hva kan jeg gjøre for at ting kan bli bedre. Hvordan får jeg litt bedre kvalitet på melka, litt mer avdrått på kyrne, litt større og finere kalver. Dette er jo en egenskap som har gjort at jeg har kommet meg hit hvor jeg er, men også som gjør at jeg aldri blir fornøyd. Så det er en ting jeg må bli flinkere på; se resultatet og være fornøyd med det. Vi jobber jo med levende vesen, og kan ikke være i fjøset 24/7, så det vil alltid være noe som glipper og går under radaren. Man kan ikke leverer 100 prosent hver dag på alle områder, det ender bare med store mengder dårlig samvittighet.

Gjøre det beste man kan

Vi har alle ulike utgangspunkt, men jeg velger å tro at alle ønsker dyrene sine det beste. Noen har muligheten til å tilbringe store deler av dagen i fjøset, andre har små barn og må sjonglere småbarnsliv med gårdsdrift. Noen har stor familiekrets, andre står alene. Men det viktigste man må ta med seg, er å gjøre det beste man kan. Mer kan man ikke gjøre. Ta imot de tipsene som kan fungere, men også bli fornøyd. Man kan ikke forvente samme resultat fra et utslitt båsfjøs som i et løsdriftsfjøs der de melker tre ganger per dag. Det er selvsagt bra å ha ambisjoner og mål, men det er enda viktigere å bli fornøyd. Skryte av seg selv. Greie å si at «i dag har jeg jaggu meg gjort det godt» eller at «selv om det ble utrolig mye jurbetennelse i fjor, så greide jeg virkelig å fôre fram store, fine kalver». Vi har så mange rundt oss som er flinke til å snakke oss ned, inkludert oss selv. Denne trenden må vi snu. Vi er fader meg gode alle sammen!