Avlsframgang med kontroll på innavl
Avlsframgangen i NRF-populasjonen er rekordstor. For å sikre samme framgang framover er vi avhengige av å opprettholde genetisk variasjon. Da må innavlsøkningen ikke bli for stor. Flere tiltak er satt inn, og resultatene er gode.
.jpg)
I motsetning til for mange andre populasjoner har ikke overgangen til genomisk seleksjon ført til innavlsutfordringer for NRF.
Foto: Turi Nordengen
Dette er den tredje artikkelen som inngår i serien om hvorfor avlsframgangen øker. I forrige nummer av Buskap var temaet hvordan utvelgelse og bruk av riktige okser bidrar til framgangen (se buskap.no) og på side 10 i dette nummeret står det om utvelgelse av oksemødre.
Genetisk variasjon er grunnlaget
Etter at avlsopplegget på NRF ble endret fra avkomsgransking til genomisk seleksjon (GS) har avlsframgangen mer enn doblet seg. Selve grunnlaget for avlsframgangen er at det er genetisk variasjon for egenskapene som vi avler for. For å opprettholde variasjon er det viktig at innavlsøkningen i populasjonen ikke blir for stor over tid. Ellers vil vi redusere potensialet for framtidig framgang.
I denne artikkelen ser vi på hva som gjøres med oksebruken for å ha kontroll på innavlsutviklingen og hva som er status for innavlsutviklingen pr. i dag.
Innavlskontroll gjennom oksebruken
Det viktigste tiltaket for å begrense innavlsøkningen er å bruke nok okser og at de får mest mulig lik innflytelse på populasjonen.
Etter innføringen av GS har dette fått mer oppmerksomhet.
Mange nye okser etter mange fedre
Hvert år brukes ca. 50 nye eliteokser. Disse er etter mange fedre og morfedre. For eksempel har de 24 eliteoksene som ble valgt ut i desember 2023, 20 forskjellige fedre og 18 forskjellige morfedre.
Lik bruk
Etter hver av oksene blir det brukt et tilnærmet likt antall semindoser. Dette styres blant annet ved hjelp av Geno avlsplan, hvor det er satt en grense for hvor mange insemineringer en okse kan ha i besetningen.
Lik rekruttering
For at alle oksene senere skal bli representert med et tilnærmet likt antall sønner, og døtre, på testingog seminstasjonen, blir det genotypet et stort og likt antall kalver etter hver okse. Det gjør det mulig å finne svært gode kalver etter alle oksene.
På denne måten sikres god genetisk bredde i populasjonen.
Fortsatt lav innavlsøkning
.jpg)
Figur 1. Innavlsutvikling fra 2003 til 2023 for alle fødte NRF-kalver
Innavlsøkningen i NRF-populasjonen har alltid vært ganske lav. Det er den også etter at GS ble innført for fullt fra begynnelsen av 2017, da vi begynte med bare unge eliteokser.
Figur 1 viser innavlsutviklingen de siste 20 årene. Beregningen er for alle fødte NRF-kalver, basert på avstamningsinformasjon. Her ser vi at økningen pr. år ikke er større nå enn det den var før. Heller tvert imot.
Gjennomsnittlig innavlsøkning pr. år fra 2003 og fram til i dag er på 0,03 prosent. Økningen pr. år mellom 2003 og 2016 og mellom 2017 og 2023 er på henholdsvis 0,04 og 0,03 prosent. Det må nevnes at innavlsnivået de første årene etter 2017, da vi fikk full GS, i stor grad er påvirket av oksebruken før GS ble innført.
Godt innenfor anbefalinger
Internasjonale anbefalinger er at innavlsøkningen ikke bør overstige 0,5–1,0 prosent pr. generasjon. Med avkomsgransking (her fra 2003 til 2016) var den gjennomsnittlige alderen til foreldrene da kalvene ble født ca. 4,5 år. Multiplisert med gjennomsnittlig innavlsøkning pr. år gir det en innavlsøkning pr. generasjon på 0,18 prosent. For perioden med GS (2017–2023) var generasjonsintervallet ca. 3,4 år, som gir en innavlsøkning pr. generasjon på bare 0,10 prosent.
Denne utviklingen er motsatt av det man ser i mange andre populasjoner. I en oversikt fra 2020, laget av «The World Holstein Friesian Federation», går det fram at gjennomsnittlig innavlsøkning mellom 2010 og 2019 var 0.19 prosent pr. år for de 12 landene som har mest Holstein. Dette er nesten en dobling fra tiåret før. De regnet et generasjonsintervall på fire år mellom 2010 og 2019, noe som gir en innavlsøkning på 0,76 prosent pr. generasjon. I konklusjonen deres slår de fast at GS har ført til større innavlsøkning i mange land.
Innavlsutvikling framover
For NRF har vi altså ikke funnet at overgangen til genomisk seleksjon har ført til innavlsutfordringer. Med tiltakene for å kontrollere innavlsøkningen forventer vi samme potensial for avlsframgang framover også.