Å løfte økonomien er en balansegang

Økonomien i melkeproduksjonen er presset. Inntektene holder på langt nær tritt med kostnadene og mange sliter med svært stram likviditet. Når årets Ung bonde forteller at inkassovarsel er dagligdags lyser varsellampene rødt.

Presset økonomi legger en demper på responsen på Tines oppfordring om økt melkeproduksjon. Salgsstatistikken til Yara viser kraftig reduksjon i gjødselkjøp i grasområdene. Redusert gjødsling vil gå ut over både avling og kvalitet. Mer fôrråvarer må importeres og norsk selvforsyningsgrad går ned.

I årets jordbruksforhandlinger blir det viktig både med økte investeringsmidler og et løft i økonomien. Investeringsmidler er avgjørende for å få med mange nok over fra båsfjøs til løsdrift. Samtidig hjelper det ikke med tilskudd til fjøsinvestering, hvis økonomien i drifta ikke gir rom for akseptabel lønn og avkastning på kapitalen.

Mer av inntekten i form av budsjettmidler over jordbruksavtalen gjør næringa sårbar. Å leve på politikernes nåde er en usikker tilværelse. En større del av inntjeningen bør hentes fra markedet. Bare for å kompensere for kostnadene viser beregninger at melkeprisen må opp med 1 krone. En annen beregning viser at hvis vi hadde hatt samme forhold mellom pris til bonden og butikkprisen på melk som i Sverige skulle melkeprisen vært i overkant av 7 kroner.

«finne måter å organisere prisfastsettelsen slik at den går klar av gul boks i WTO»

Det er åpenbare grunner til at vi ikke kan oppnå Arla-effektivitet i foredlingsleddet i Norge, men problemet er at det er melkeprodusentene alene som må bære byrden i form av en lavere andel av butikkprisen. Da transportkostnadene høsten 2022 økte ble melkeprisen satt ned med to øre. Og hadde den ikke hadde blitt satt ned hadde produsentene fått regninga som lavere etterbetaling.

Med dagens system der prisen bonden får for melka fastsettes i jordbruksforhandlingene stanger vi allerede mot taket for tillatt gul støtte i WTO. Det ligger i kortene at prisfastsettelsen på enten korn eller melk må ut av jordbruksoppgjøret for å få handlingsrom. Vi må derfor finne måter å organisere prisfastsettelsen på slik at den går klar av gul boks i WTO, uten at vi gir slipp på forutsigbarheten som ligger i målprisen.

Canada, som i likhet med oss både har kvotesystem, avtalt pris og tollmurer, har funnet sin løsning på dette. Interessant nok klarer de å ta uten en pris for melka i butikk som i januar i år lå ca. 17 prosent høyere enn i Norge (GlobalProductPrices.com). Uten at et slikt system direkte kan overføres til oss, viser det at det er mulig å finne kreative løsninger for å løfte melkeprisen uten å sprenge gul boks.

Et prisløft uten å havne i konflikt med WTO kan allikevel vise seg å være det minste problemet. Uten økte tollmurer for meieriprodukter vil for kraftig prisøkning resultere i redusert salg og økt import av meieriprodukter. Redusert volum og inntekter for Tine vil slå direkte inn på etterbetalingen. Derfor må økningen i melkepris avpasses til hva som er mulig å hente ut i markedet med dagens tollvern.

Høyere tollmurer vil gi handlingsrom, men vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for. Kanskje kan økt bevissthet om betydningen av matvareberedskap bli et bidrag til økt politisk forståelse for beskyttelse av hjemmemarkedet.

Alle ser behovet for å styrke økonomien i melkeproduksjonen. På hvilken måte det kan skje blir enten vi liker det eller ei, en mulighetenes balansegang mellom marked, politikk og internasjonale avtaler.