Avlsteori

Faktaboksen inneholder en formel som er ledestjernen for alle tiltak i avlsarbeidet. Den forteller at avlsframgangen er påvirket av fire forhold:

• Generasjonsintervallet, målt som aldersforskjell på avkom og foreldre.

• Sikkerheten på avlsverdien på det tidspunkt vi selekterer avlsdyret

• Seleksjonsintensiteten, andel dyr vi velger ut blant mulige kandidater

• Genetisk variasjon på egenskapene som inngår i avlsmålet

Vi vil i denne og de kommende artiklene forklare hvordan endringene i disse parameterne har ført til økt avlsmessig framgang.

Generasjonsintervallet

Den viktigste årsaken til at framgangen har økt er at eliteoksene er blitt yngre. Det går raskere å skifte ut en generasjon med fedre med den neste. I tiden med avkomsgransking var oksene omkring sju år da de fikk sønner som ble nye seminokser. Det at oksene måtte få døtre i produksjon før de ble eliteokser, var den store utfordringen i det systemet. I dag er generasjonsintervallet redusert til 2,8 år i snitt. Potensialet for en ytterligere reduksjon er til stede, og vil bli realisert gjennom større grad av individuell behandling av eliteoksene i produksjonssystemet. I dag distribueres nye eliteokser gruppevis fire ganger i året. Da må alle ha bygd opp tilstrekkelig med lager for å dekke behovet i alle deler av landet. Målet er en mer individuell behandling og distribusjon, etter hvert som tilstrekkelig antall sæddoser er tilgjengelig fra hver enkelt okse.

«generasjonsintervallet redusert til 2,8 år i snitt»

Aldersforskjellen mellom far og datter er tilsvarende redusert fra omkring 5,5 år til 2,8 år. Forskjellen her er noe mindre ut fra at en del av kyrne i avkomsgranskingstiden var døtre etter ungokser.

Sikkerheten

Vi har studert sammenhengen (korrelasjonen) mellom avlsverdiene oksene fikk beregnet før de hadde døtre og avlsverdiene de fikk beregnet etter at de fikk døtre. Denne sammenhengen forteller hvor høy sikkerhet det er på de genomiske avlsverdiene som er grunnlag for utvelgelse av eliteokser. Disse sikkerhetene er vist i Tabell 1.

Oksene som inngikk i beregningen, er født mellom 2016 og 2018. Avlsverdiene uten døtre er fra desember 2020 og avlsverdiene med døtre er fra desember 2023. For alle egenskapene unntatt eksteriør måtte oksene ha minst 500 døtre i 2023 for å inkluderes i beregningen. For eksteriør måtte de ha minst 100 døtre. Antall okser varierte mellom 81 og 95, avhengig av egenskap.

Resultatene bekrefter at sikkerheten på den beregna avlsverdien er noe lavere for genomiske avlsverdier på unge eliteokser enn den var på avkomsgranska eliteokser. Avlsverdier på disse hadde en sikkerhet på mer enn 0,9.

For kg melk, fettprosent og celletall er sikkerheten ca. 0,8 (skala fra 0 til 1). Det samme er tilfelle for celletall. For fruktbarhetsegenskapene varierer sikkerhetene fra ca. 0,6 til 0,75, mens for de to eksteriøregenskapene er sikkerhetene i overkant av 0,6.

Beregningen av sikkerheter er gjort for unge eliteokser som senere har rukket å få informasjon om døtre. Etter at disse oksene ble valgt ut som eliteokser har antall genotypa dyr økt betydelig. Sikkerheten på avlsverdiene til dagens unge eliteokser antas derfor å være enda høyere, og den forventes å øke ettersom en stadig større andel av NRF-populasjonen blir genotypa.

Seleksjonsintensiteten

Bare de aller beste oksene ender opp som eliteokser. Ca. 45 okser blir valgt ut hvert år blant 8000 genotypa oksekalver. Før GS ble innført, ble det årlig valgt ut 10–12 eliteokser blant 115 avkomsgranska okser. Andelen med okser som ender opp som eliteokser blant alle «testokser» har dermed blitt redusert fra ca. 9 prosent, da vi hadde avkomsgransking, til 0,6 prosent slik det er nå. Dette har også bidratt til den økte framgangen. Bidraget har blitt gradvis styrket ved at antall genotypede oksekalver har økt fra 2016 til i dag, som vist i Figur 2.

Selekterer de beste

Figur 3 viser hvordan oksene innenfor en årgang (her okser født i 2021) fordeler seg på avlsverdi. De totalt 83 000 NRF-oksekalvene som er født etter semin, har en normalfordelt variasjon der de fleste befinner seg i området 0 til 20 i avlsverdi, men med ekstremverdier ned mot -30 og opp til +50. De genotypa kalvene tenderer til å ligge i øvre sjikt av fordelingen fordi de er plukket ut for genotyping basert på at de også har ei spesielt god mor. Av disse ble 53 selektert som eliteokser. Disse befinner seg helt til høyre i figuren og representerer de aller beste oksekalvene i årgangen.

Genetisk variasjon

Med så mange som 8000 genotypede kalver klarer vi å finne gode kalver etter nesten alle fedrene. I kalvekjøpsprosedyren blir det lagt vekt på å genotype omtrent like mange sønner etter hver eliteokse, og tilsvarende sikre at sønnene som kjøpes er spredt på flest mulig eliteokser. Dette er kritisk for å opprettholde genetisk variasjon.

Vellykket overgang til GS

Redusert generasjonsintervall og økt seleksjonsintensitet i okseseleksjonen bidrar til betydelig økning i avlsframgangen. Overgangen til GS har derfor vært vellykket. I neste nummer av Buskap vil vi gjøre tilsvarende beregninger for hunndyrutvelgelsen.