Drifta skal bære drifta

Vi har de siste månedene regnet oss frem til skjæringspunktet vårt. Hvor stor drift må vi ha for at drifta skal bære drifta. For oss er det veldig viktig at produksjonen skal bære gården sine kostnader, og inntekt utenfor gården skal ikke finansiere gårdsdriften vår.

Vår drift skal ha et privatuttak som er forsvarlig ut fra, i vårt tilfelle, min mann sin personinntekt og min mindre deltidsstilling på gården. Vi er gift og har felles økonomi, men vi har bygget opp en struktur som gjør at vi vet hvor mye av vårt personlige forbruk som finansieres av gården og hvor mye som dekkes inn av min jobb utenom. Vi har en felles enighet i hvor mye av midlene til drifta som skal brukes på å investere i drifta og hva som skal være privatuttak. Her har vi også funnet skjæringspunktet for nødvendig størrelse på gården. Som et resultat av dette nedskalerer vi ytterligere og omtrent halverer driften vår nå før jul. Dyr skal ut av fjøset og vi selger kvote.

Jobbe for landbruket

Jeg mener at en av de aller viktigste yrkesgruppene vi har innenfor beredskap er bonden. Vi er avhengige av det norske landbruket og vi burde hatt en mye høyere selvforsyningsgrad i Norge. Mitt aller største hjertebarn er det norske landbruket, og jeg vil sannsynligvis jobbe for norsk landbruk resten av mitt liv. Men jeg har, sammen med min mann, tatt valget om at jeg ikke skal bli fulltidsbonde igjen. Jeg vil heller jobbe med bønder og for bønder.

Vær en stolt bonde

Innimellom triller tårene over at jeg ikke lengre skal dyrke mitt forhold til jord, dyr og naturen fysisk hver dag lengre. At forbrukerne hver eneste dag kan nytte seg av bonden sitt bunnsolide verdigrunnlag, i vår gård sitt tilfelle, gjennom melka og kjøttet, vekker en varme og stolthet i meg. Likevel har jeg valgt å gå over til den administrative delen av dette fordi jeg trives så inni hampen godt, også her. Jeg tror vi som brenner for norsk landbruk, for den norske bonden, for utvikling av norsk selvforsyning. Vi som brenner for at bondens inntjening og inntekt skal speile arbeidstimene, ansvaret både for dyr, naturen og ikke minst beredskapen vi er avhengig av – uten mat, matlagre og bonden, tåler vi ingen kriser. Jeg tror vi som velger å jobbe for dette på et administrativt plan trengs, for bonden, som er den aller viktigste ressursen, må ha et støtteapparat å lene seg på.

Jeg vil avslutte dagboka med å si at jeg har stor tro på den norske bonden. På det bonden tilfører forbrukerne. For kunnskapen. Betydningen for samfunnet og for norsk matsikkerhet.

Bær tittelen med hevet bryst, vær en stolt bonde. Det har jeg vært gjennom mange år.