Avl

Avl for mjølkekvalitet – framtidsmuligheter

Tradisjonelt har avlsmålet hatt hovedfokus direkte mot mjølkeprodusenten og det er naturlig. Det er tross alt han eller hun som eier Geno og skal velge å bruke NRF-genetikk. Men det er også viktig å ha hele verdikjeden i fokus – alt fra produsent via meieri til konsumenten av meieriproduktene.

Håvard Melbo Tajet

Leder for forskning utvikling og implementering i Geno

havard.melbo.tajet@geno.no

Avl

Forutsetningen for a lykke med dette helhetsbildet er at det er pengestrømmer eller insitamenter tilbake til beslutningstaker for å kjøpe NRF-genetikken, nemlig mjølkprodusenten. Så langt har mjølkekvalitetsegenskaper som protein- og fettprosent, celletall og frie fettsyrer vært en del av betalingsmodellen fra meieri. Med unntak av frie fettsyrer har disse egenskapene vært med i avlsmålet. Spørsmålet er om vi kan gjøre mer for å styrke konkurransekraften til norsk mjølkeproduksjon ytterligere ved å rette blikket enda mer mot meieri og konsument. Fagpersoner fra Tine og Geno har satt seg sammen for å dele kunnskap om temaet og diskutere hvilke muligheter vi har. Her er noen av de viktigste konklusjonene.

Proteinkvalitet

Det finnes mange typer proteiner i mjølka og disse påvirker prosesseringa av mjølka ulikt, avhengig av om det skal produseres ost eller syrningsprodukter. Blant kaseinene er det entydig at kappakasein E er økonomisk ugunstig. Fra GS-prøver som tas i NRF-populasjonen har vi god oversikt over status og utvikling. Genfrekvensen er på 2–3 prosent og sterkt synkende. Kappakasein B øker osteutbytte. Genfrekvensen er ca. 15 prosent og økende. Betakaseinene er mer krevende. A2-varianten har internasjonalt fått omdømme av å gi mindre problemer for forbrukere som er intolerante mot mjølk, samtidig gir A1-varianten bedre ferskostutbytte. I NRF populasjonen er genfrekvensen 20 prosent A1 og 80 prosent A2. Konklusjonen er at vi ikke ønsker å gå lavere enn dagens nivå for A1.

«Økt kaseininnhold vil kunne øke osteutbyttet»

Mer kasein gir mer ost

I dag regnes det at det trengs 10 kg mjølk for å få én kg ost. Økt kaseininnhold vil kunne øke osteutbytte. I dag måler vi ikke kaseinandelen av protein i mjølk. Det er enighet om at dette vil være interessant å få inn i rutineleveransen fra mjølkeprøvene og vi kan da øke kunnskapen, både om økonomisk betydning og arvbarhet.

Beta-laktaglobulin

Beta-laktaglobulin er også et mjølkeprotein, men tilhørere ikke kasein-familien. Vi har i dag SNP-er for dette proteinet på genotypingschippen vi bruker i rutine ved GS-testing. Vi ønsker å få oversikt over genfrekvensene av de ulike variantene av beta-laktaglobulin og koble dette til kunnskapen om koaguleringshastighet, osteutbytte og ostemodningsprosess.

Rekegen

Det norske forbrukermarkedet har ikke respondert negativt på rekegen (fiskesmaksgen). Internasjonalt finnes det markeder som krever at oksene er frie for rekegen. Tine og Geno er enige om at vi fortsetter å overvåke utviklingen i genfrekvensen og at vi bør se sammenheng mellom frekvensen av rekegen og smaksopplevelse hos norske forbrukere. Dersom rekegen påvirker smaksopplevelsen negativt bør vi sikre at vi ikke øker genfrekvensen.

Frie fettsyrer

Fra geitemjølksproduksjonen veit vi at høgt innhold av frie fettsyrer gir skarp smak på mjølkeproduktene og dårlig koagulering. I betalingsmodellen for mjølk straffes det for økende innhold av frie fettsyrer. Vi har nå regna på arvbarheten for denne egenskapen og den er på 0,25. Det betyr at vi kan lage avlsverdi for egenskapen og implementere denne i avlsmålet med vektlegging i tråd med betalingsmodellen for mjølk.

Laktoseinnhold

Vi har også nylig beregnet arvbarhet for laktoseinnholdet i mjølk og den er på hele 0,5. Det er nærliggende å tenke at når laktoseinnholdet er lavt er saltinnholdet høgere fordi det osmotiske nivået i mjølka må være konstant. Ut fra dette kan laktoseinnholdet være en sterkt arvelig «hjelpeegenskap» til jurhelse og celletall. Om vi ikke ønsker å vektlegge egenskapen kan den bidra til å øke sikkerheten på jurhelseegenskapene i avlsverdiberegningene via genetisk korrelasjon. Dette må undersøkes nærmere.

Urea

Ureainnholdet har liten betydning for råvareverdien av mjølka. Men urea inngår i prosessen dyra har med å kvitte seg med overskudd av nitrogen. Det er nærliggende å anta at ureanivået i mjølk er korrelert med nitrogeninnholdet i urin. Sånn sett kan urea være svært interessant, både med tanke på fôrutnyttelse, og da spesielt, proteinutnyttelse og nitrogenutslipp. Vi veit at blant annet i Nederland er det sterkt fokus på sistnevnte problemstilling. Vi har nå beregna arvbarheten for urea i mjølk til 0,3. Det betyr at dette potensielt kan være en svært verdifull «hjelpeegenskap » inn mot fôreffektivitetssatsinga.

Viktig med nær dialog geno -tine

Fellesnevneren for alle egenskapsområdene diskutert her er mjølkprøvene og tilgang på mjølkespekterdataene som er helt sentrale i mjølkeanalysene. Tine og Geno var i diskusjonen helt enge om at verdien i disse prøvene og vil jobbe sammen for å øke tilgjengeligheten av spesielt mjølkespekterdata.

Noen av disse egenskapene har direkte verdi for mjølkeprodusenten, mens andre per i dag får verdi gjennom bedre økonomi for meieri og således påvirker etterbetaling til produsent. Det blir viktig for Geno å ha nær dialog med Tine om hvilke kvaliteter som er viktig for råvareverdien av mjølka og hvordan Tine tenker om framtidige kvalitetsbetalinger.