Forskjellig

Audhumbla

Mennesket har alltid lurt på hvordan universet, jorda og livet ble til, og til dags dato har temaet stadig nyhetens interesse til tross for at dette sannsynligvis skjedde for 4,6 milliarder år siden. For våre norrøne forfedre spilte kua en sentral rolle i jordas tilblivelse.

Anne Hege Hunskaar Tajet

Veterinær/kursansvarlig i Geno

– Den norrøne urkua

Tegning: Sunniva Hunskaar Tajet

Ursuppa og Big bang er rådende teori, men det er fortsatt hull i forklaringen, og forskerne leter og regner stadig for å finne flere puslespillbiter å fylle ut bildet med. Menneskets behov for forklaring var ikke mindre før vitenskapen tok tak i dette. Både urkulturer og religioner har sine billedlige fortellinger om Skapelsen, eller myter hvor ursuppa og Big Bang har en annen vri. I norrøn tid var ku og melk en betydelig del av forklaringen.

Før Jorda og livet ble til, forklarer Snorre, lå det et digert, tomt gap mellom Nivlheim i nord og Muspellsheim i sør. I Nivlheim var det tåkete og isnende kaldt. Dette var selve bunnen av dødsriket. I Muspellsheim var det lys og ild og glødende varmt, og gnister herfra ble til sola, månen og stjernene. Heten fikk den giftige rimfrosten i Nivelheims elver til å tine, og da kalde elvestrømmer møtte et par glovarme eiterdråper fra Muspellsheim i avgrunnen, Ginnungagap, ble Yme og Audhumla til.

Yme var en diger jotne. Jotnene var de norrøne gudenes motsetning og motstandere, men på denne tida var han helt alene. Audhumbla var ei ku med en klave av gull, og navnet betyr rikdom og kollet, så her var det allerede et par viktige elementer å merke seg for seinere storfeavl. Særlig sterk for lekkasje var den derimot ikke, for det rant fire elver av melk fra Audhumbla, og dette ga jotnen mulighet til å livnære seg.

Mens Yme drakk melk, slikket Audhumbla på de rimete og salte steinene i Ginnungagap, og i løpet av tre dager slikket hun fram bestefaren til Odin, Bure. Bure var vakker, stor og kraftfull, og han ble stamfar til æsene. Enn så lenge er det fred og fordragelighet, men det varer ikke lenge. Yme er nemlig tvekjønnet, og av svetten i armhulen hans, oppstår en mann og en kvinne. Ikke nok med det! Ymes ene bein får en sønn med det andre, og dette stopper ikke opp. Det blir alt for mange jotner, og etter et par æse-generasjoner, bestemmer Odin og brødrene hans seg for å drepe Yme. I sjøen av blod som oppstår da, drukner alle Ymes avkom bortsett fra to, Berghjelme og kona hans. Disse to blir stående nest øverst på stamtreet til jotnene som seinere holder til i Jotunheimen.

I Ymes bein gikk det mark som ble til dverger, og Ymes kropp ble til Jorda som alt levende kunne bo på. Av øyevippene bygde Odin og brødrene en borg rundt Midgard for å beskytte æsene mot jotnene, og kampen mellom jotner og æser er det mange norrøne myter om. Audhumla fortelles det ikke mer om. Kanskje gresser den fredelig på restene av Yme, eller kanskje ble den borte i dypet av Ginnungagapet. Derom tier soga.