Motvind for storfekjøttet

Rasmus Lang- Ree

Ansvarlig redaktør

rlr@geno.no

Salgssvikt, prisnedgang og voksende fryselagre gjør innhogg i økonomien i storfekjøttproduksjonen. Dette kommer for mange oppå belastningen med ekstremvær og ødelagt avlinger. Økt kuslakting som følge av fôrmangel vil gi enda en omdreining i en negativ spiral.

Storfekjøtt møter motvind fra mange hold. Selv om lavere priser kan få salget opp igjen er ikke de langsiktige prognosene for storfekjøttet positive. Trenden i den rike del av verden er at kylling klarer å opprettholde en svak vekst i forbruket, mens svin og i enda sterkere grad storfekjøtt møter nedgang.

Prisforskjeller mellom kjøttslagene er selvsagt noe av forklaringen, og betyr mer i tider med trangere økonomi for mange. Imidlertid er det ingen ting som tyder på at et verktøy som prisnedskriving på korn vil bli tatt i bruk for å utjamne forskjellene.

I Norge som ellers i den vestlige verden utpekes rødt kjøtt som syndebukk enten det gjelder klima, miljø, dyrevelferd eller helse. Det er et sterkt trykk i retning et mer plantebasert kosthold. Foreløpig er det totale kjøttforbruket langt mindre påvirket enn en kan få inntrykk av i mediene

«kritikk for importen av soya til kraftfôret, selv om andelen i kyllingfôret er fire ganger så stor»

For å prøve å bremse denne utviklinga tror vi næringa må bli flinkere til å framheve at storfekjøtt er en helt annen type produksjon med helt andre kvaliteter som naturlig nok ikke kan konkurrere på pris med en mer industriell produksjon som kylling. Hvorfor er vi så beskjedne til å markedsføre storfekjøttets fortrinn? Vi savner en mye klarere posisjonering av storfekjøttet i markedet som utnytter de særegne kvalitetene – altså mer fokus på det som er forskjellig fra de andre.

Andelen norske råvarer i melkeproduksjon ligger på 82 prosent, 86 prosent i intensiv okseproduksjon og 97 prosent for ammeku, mens kylling har en norskandel på bare 40 prosent. Produksjon av storfekjøtt bidrar til å opprettholde selvforsyning, kulturlandskap og biodiversitet og utnytter grasressurser som ellers hadde råtnet på rot. Nå virker det som frykten for å sette de andre kjøttslagene i et dårligere lys hindrer en mer offensiv markedsføring av storfekjøttets fordeler.

For å imøtekomme voksende forbrukergrupper som er kritiske til kjøtt på grunn av miljø, klima eller egen helse burde vi få fram egne varelinjer. Grasbasert storfekjøtt er et eksempel. Det er et tankekors at vi ikke har pågående større forsknings- og utviklingsprosjekter på helt grasbaserte driftsopplegg. Gras som eneste fôr gir beviselig andre kvaliteter – blant annet i kjøttets fettsyresammensetning. Utfordringen er hvordan dette kan utvikles på en måte som gir økonomi i primærleddet.

Storfenæringa får mye kritikk for importen av soya til kraftfôret, selv om andelen i kyllingfôret er fire ganger så stor. Norskandelen i fôret er viktig for konkurransekraften, og målet må være å kutte soya- og rapsimporten helt. Som et skritt på veien kunne vi kanskje ha som mål at alt norsk oksekjøtt skal være produsert på 100 prosent norske råvarer og at dette ble merket tydelig på alle pakninger?

Klarer vi å få med oss både de som vil ha storfekjøtt for samvittighetens skyld og de som vil ha det for smaksopplevelsens skyld gir det rom for å opprettholde en god økonomi i en svært bærekraftig kjøttproduksjon selv om volumet går noe ned.