Dagbok fra Vangen Gård
Her har dagene, ukene og månedene flydd av gårde, og sommeren er på hell. Det har vært en spesiell sommer, for mange både skremmende, krevende og dramatisk. For ikke å snakke om konsekvensene …
Melkeprodusent
Jeg føler med kolleger rundt i landet som har fått avling ødelagt og jorder rasert. Sannelig har mange fått kjenne på hvor avhengige vi er av været og klimaet, for å kunne produsere mat. Ingen kan vel lenger lure på om det er lurt og nødvendig med et spredt landbruk over hele landet.
Kjapp og intens vår
Jeg er glad i sommeren, de lange lyse kveldene, og natta som aldri blir helt mørk. Litt alenetid på verandaen etter kveldsrunden i fjøset, kanskje til og med, med et glass vin, hvor en bare lytter, ser og er, – det gjør livet bedre! Det er noe i det med å ikke sove bort sommernatta, den er helt fantastisk.
Vi fikk en sen vår, som ble kjapp og intens. Steinplukking og såing ble avløst av førsteslått, og mannskapet jobba på spreng i en litt for lang periode. Vi er så takknemlige for at ungdommene bidrar, vi hadde ikke klart oss uten dem. Og så kommer som alltid den gnagende følelsen av at vi ikke kan betale dem noe særlig for det. Vi fleiper med at de får mat og husrom, og kjører på med grillmat og is. Likevel vet vi like godt som dem, at en hvilken som helst annen jobb kaster mye mer av seg. Heldigvis setter de også pris på fellesskapet, og forstår at de må ta sin tørn.
Runda 50
Jeg har runda 50 år, uten å reflektere spesielt over det. Det sier meg at jeg er voksen, og at jeg har fått med meg mye erfaring og lærdom. Men du verden det er mye igjen å lære, mye som skal oppleves og håndteres. På våren i år kjente jeg at jeg i mindre grad lot meg stresse av all jobben som venta. Vanligvis har jeg vondt for å slippe vinteren og skiføret, fordi jeg vet det blir så vanvittig travelt noen måneder. Men i år gled overgangen umerkelig over, og jeg tok meg i å være i full gang. Altfor lange arbeidsdager er ikke det verste man har, eller, det er ikke så verst å greie å stå i det! Så kanskje måtte jeg bli 50 for å lære meg å bare flyte med.
Ikke fornøyd med avlinga
Værforholdene her har vært forholdsvis bra, vi hadde godt vokstervær før førsteslåtten, og vi fikk både regn og varme i etterkant. I skrivende stund er andreslåtten så å si ferdig, den har dratt ut i tid grunnet regnvær. Nå står det igjen et par gjenlegg, før vi er i mål.
Avlingsmessig er vi ikke fornøyde, ikke alle tiltak vi har gjort har svart til forventningene. Vi får ta en fot i bakken, og diskutere med rådgiver hva vi kan gjøre annerledes.
Nabosamarbeidet gull verdt
Noe vi er godt fornøyde med, er nabosamarbeidet. Det er virkelig gull verdt. Det er smart på mange måter, og ikke minst gjør det godt å jobbe som et fellesskap. Vi går altfor mye alene og trør, med egne tanker. I lag blir det både bedre, mer effektiv og mye triveligere. Taco-middag på verandaen med to bondefamilier, og en haug unger i alle aldre, det er stemning det. Og når minstejenta frammi «Negard» ser alvorlig på meg, der ho sitter med den fine «arbeidskarabroka» (arbeidsbukse) og musefletter, og forteller meg at «kuen min har dauvet.» Da er det bare og lytte til fortsettelsen og dramatikken …. Sånne små øyeblikk gir næring til både hjerte, hode og kropp.
«Det er godt å være glad i dyra sine, og kjenne på tilliten de viser»
Godfølelsa av dyr som slippes ut på grønt gras
Beitesesongen er et eventyr, med sine opp og nedturer. Du må være bonde for å skjønne godfølelsa av dyr som slippes ut på grønt gras, og den fineste lyden du veit er gras som røskes av og gomles. I takt med at besetninga har vokst, har det også blitt litt av en logistikk. Hvem skal ut hvor og når, det skal være tilstrekkelig med mat, hele sesongen, og alle beiter må ha vatn. Mineraler skal de også ha, og de yngste må få kraftfôr og kanskje silo. Du verden det er mange vendinger, som er så viktige. Jeg koser meg som oftest på rundene med beitetilsyn sjøl om det hender det blir i vill fart, og nesten natta. Jeg kjenner på ei god mestringsfølelse, når alle dyra er på plass. At de kommer styrtende, vel å merke etter å ha tenkt seg om, gir meg stor glede. Det er godt å være glad i dyra sine, og kjenne på tilliten de viser.
Luftergård til kalvene
I sommer fikk vi på plass ny luftegård til kalvene, som også er tilvenningsbinge for eldre dyr som skal venne seg til strømtråd. Minstemann på 17 og jeg fikk det til i lag, og er strålende fornøyde. Det er viktig å suge på karamellen, når en når mål. Nå har kalvene vært ute noen uker, og vi ser fram til lettere håndtering neste vår.
Alltid prioritert å ta sommerferie
Familien vår har alltid tatt sommerferie, i alle de 21 åra vi har vært her. Fordi vi trenger det, fordi ungene fortjener det, og fordi vi prioriterer det. Det vil også si at vi prioriterer bort noe, som vi kunne fått om vi var hjemme hele tida. Da kunne vi hatt fullt fokus på gras, beiter og eng hele sommeren. For oss har det vært riktig å kneppe på campingvogna, og gjerne kjøre til Sverige. Du verden, vi har hatt mange flotte opplevelser og fått tatt oss inn igjen. Vi har skapt minner, ut over det vi gjør til daglig. Og sannelig har vi hatt kjempeflinke avløsere som har sørget for at vi kunne koble av og senke skuldrene. Det er gull verdt! Samtidig har vi også sluppet til ungdom og uerfarne, som vi har lært opp. Og vi har kommet tilbake og noen ganger tenkt at vi er dårlige bønder som drar fra alt så lenge midt på sommeren. Og det har kostet mye penger. Likevel, for oss har det vært riktig og viktig. Jeg tror at det har vært nødvendig for å holde ut trykket. Nå er ungene snart voksne, og vi tenker litt annerledes. Kanskje blir det heller en tur utpå høsten, når ting er roligere her. Så kan man jo alltids dra til fjells ei helg eller to. Uansett, enhver bonde trenger å komme seg litt vekk hjemmefra, og se at andre kan fikse dyra noen dager. Og det trenger også hele bondefamilien. Vi må ta oss tid og råd til det!
Lang liste – og den vokser
Fjøsene er straks ferdig vaska, vi venter på ny runde med klauvskjæring, og vi har fått beisa det vi tenkte denne sesongen. Men lista over det vi ikke har fått til, er fortsatt ganske lang. Og den vokser hele tida…. Likevel, vi har fått avlinga i hus, vi har mat til dyra, og kjenner på ei trygghet før vinteren.
Beitedyra skal få gå ute så lenge som mulig, jeg har som alltid trua på at det er mye fint vær igjen. Akkurat nå kom sola, og jeg får en forsmak på det fine høstlyset. Det er mye å glede seg til. Jeg ser fram til høsten, med klare dager og mørke kvelder. Jeg ser fram til at alle dyra er i hus igjen, og til at kviga vår som har vært på Store Ree og henta ut egg til embryo, skal komme hjem igjen. Jeg ser fram til å se om kua vi la inn embryo på i går, er drektig.
Gjøre det beste ut av alt
Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet, ser jeg at det kanskje merkes at jeg har fylt 50 år. Man vil liksom øse av sin livsvisdom … I forlengelsen kjenner jeg at jeg gleder meg til fortsettelsen, og er takknemlig for alt og alle jeg har. Så er det ikke sånn at jeg ikke er sur, lei, oppgitt, sliten eller fortvilt over mangt og mye. Og jeg kan ha tunge stunder hvor jeg spekulerer for framtid til bruket og næringa. Men jeg har ei innstilling om at en må ta det en får, og gjøre det beste ut av alt. Det hjelper meg i en krevende og nokså heftig bonde-hverdag.