Lokk over fjell og vann

I skogen kan det gjerne lokkes med en dypere tone slik at klangen følger granleggene og når fram mellom vegetasjonen. På fjellet gjelder andre teknikker. Karolina sier det slik:

– Lokker jeg med en egnet fjellvegg midt imot kan lyden vandre over fjellet og nå helt over på den andre siden.

Målet er alltid å påkalle seg oppmerksomheten til de fritt beitende kyrene og ønske dem velkomment hjem til kveldsstellet. Knyttet til ulike situasjoner er det også ulike melodier. Karolina velger å dele lokkingen inn i fire kategorier. Det er den melodiøse lokkingen som, på linje med sang, kan gi en god og rolig stemning. Deretter kommer langlokken. Som navnet tilsier skal denne nå så langt som mulig og her er det om å gjøre å leke seg med akustikken i naturen og utnytte typografiens hjelpemidler. En klippe kan gi akustikk og ekko, et vann kan bære lyden helt på den andre siden. Når buskapen endelig responderer, da bør man ty til en imøtekommende, motiverende godsnakking og trivelig lokk. Her må det gjerne kommuniseres direkte med den enkelte kua, gjerne ved bruk av navn. Til slutt må budeia holde sin den av kontrakten. Når buskapen er på plass, må de roses, koses og få fôr.

Lokkemisjon

Evnen til å kommunisere med dyrene har antagelig funnet sted så lenge menneskene har holdt husdyr, og kulokk beskrives som en av våre eldste musikkformer.

kulokk beskrives som en av våre eldste musikkformer

Ikke sjeldent benyttet man lur eller horn, men også med riktig stemmebruk kunne en nå langt. Folkesanger, pedagog og tradisjonsbærer innen lokkekunsten, Karin Kolterud, vet hvordan hva som må til for å få stemmen til å bære og vare. – Spar på strupehodet, sier hun. – Stå med løse knær, tenk på noe fint slik at du fremkaller et smil, løft overleppa litt, åpne øynene slik at du ser litt gal ut, åpne neseborene. Katarina bor i Sverige, har familierøtter i Etnedal i Valdres og holder kurs i det hun kaller «lokkekraft», eller på svensk - «kularkraft»». Metoden kombinerer puste- og sangteknikker og deltakerne veiledes til å fremkalle stemmens ressurs og få kjennskap til røstens i beboende kraft.

I sol og regn

Lokkingen kan med andre ord gi en helt egen styrke til den som utfører den - også når det ikke er dyr til stede. Ikke desto mindre kan budeia, ved hjelp av sin egen sang, holde motet oppe når buskapen har vandret langt av lei, når de ikke svarer og når sommerregnet ingen ende tar. I de tilfellene tyr Katarina gjerne til en sol-lokk. Om været blir lettere, nei det vet hun ikke. Om kyrne hører henne, nei det kan hun heller ikke vite sikkert, men at det hjelper på humøret, det er det ingen tvil om.

Lokk for mer melk

I forskningsarbeidet til Inger Marie Vingedal er budeias lokking en av mange viktige kunnskaper hun er redd vil gå tapt. Vingedal er dosent i kroppsøving, forsker på budeia og kommer straks ut med en ny bok «Budeia - krumtappen i Norsk Landbruk». Evnen budeia har til å tilkalle seg dyra, gi dem trygghet og mat, sammenligner hun med morskjærligheten.

– Vi synger for dem vi har omsorg for, om det så er unger eller dyr, sier Marie.

Der de minste barna kan svare mora si med pludring og gurglelyder, kan dyrene svare med god oppførsel og ro. Forskning viser at denne tryggheten igjen kan resultere i bedre og mer melk. Myk musikk = mer melk, sto det å lese på NRKs nettsider for en del år siden. Buskapen foretrakk klassisk musikk eller bløt pop. Dette kom fram etter en britisk undersøkelse der 1 000 kyr ble eksponert for musikk med langsomme rytmer. Resultatet skal ha vært at hver ku melket tre prosent mer i døgnet.

Musikk og kvinnekultur

Ikke bare musikk øker melkeproduksjonen, men også en personlig og nær kontakt med dyra. Eksempelvis ved å gi dem navn, rope - og snakke til dem. En slik tett kontakt oppstår gjerne på setra. Kari Stensgaard er senioringeniør ved Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi) i Ås. Hun har brukt nærmere åtte år på å kartlegge 1 700 norske setre. I 2017 publiserte hun en tilstandsrapport. Den fortalte at 27 prosent av setrene i dag ligger brakk. 57 prosent blir benyttet bare som hytter. Bare fire prosent var i aktiv drift med melkeproduksjon. Inger Marie Vingedal stemmer i: – Etter gammel skikk var det kun karene som gikk i fjøsen, men da for å gi hesten mat. Lokking og arbeidet med kyra, det var kvinnfolkarbeid. Innenfor hvert distrikt hadde vi til og med egne lokkerlag, lokkefelleskap og etter endt oppdrag kunne det drikkes lokkarkaffi. Når setrene blir hytter, da mister vi alt dette!

I gode og onde dager

– Komme da, stakkaran, lokker Johanne Fuglesteg. Hun kommer fra Skammestein i østre Slidre, har aldri i sannhet lært seg å lokke, men som hun sier hørt mor mi og far min lokke, svigermor og besta. Når Johanne lokker på stakkaran, viser ordet til noen man synes på, noen som bør trøstes.

Johanne uttaler «stakkaran» med trykk på den doble konsonanten, stakkaran der den første a-en er lang og stakkaran der den andre a-en holdes lengre. Betydningen er den samme, men avhengig av hvordan det uttales, bærer lyden fram og får den klangen budeia er ute etter.
– Staaaaakarrran!

Den gang lokken for først første gang ble praktisert visste man heldigvis lite om hvor betegnende ordet skulle være for lokkekunstens fremtid. I 2024 får vi vite om lokkingen kommer på Unescos liste over immateriell kulturarv. Ved å stå her får den kanskje større anerkjennelse, men praktiseres ikke oftere av den grunn.

– Stakkaran, lokker Johanne. Så spørs det hvem det er mest synd på, menneskene, norsk landbruk eller buskapen. Kanskje alle tre.