Økning i antall og andel

Trenden de siste 15 årene er at både antallet og andelen storfe som nødslaktes er stigende. Et samspill mellom flere faktorer kan forklare denne utviklingen; endringer i regelverket, økonomiske rammebetingelser, endringer i driftsformer og dyremateriale. Totalt antall storfe som er slaktet på norske slakterier er redusert med 10,5 prosent fra 2006 til 2021. Andelen nødslakt av totalt antall slaktede dyr har økt fra 3,1 prosent til 4,6 prosent i samme periode. Andelen nødslakt har økt i alle regionene, men det er spesielt i Øst, Sør-Vest og Sør vi ser en stor økning.

Fordeling på kategori

Andelen nødslakt for kategorien Ung ku utgjør 6,8 prosent av antall slakt i kategorien i 2021, mens nødslakt av Ung okse til sammenligning utgjør 1,7 prosent. Nødslakt i kategorien Ung ku skyldes ofte kalvingsvansker og produksjonsrelaterte sykdommer. Ung okse og Okser nødslaktes omtrent utelukkende på grunn av ulykker i fjøs. Det er kategoriene Ung ku og Ku som står for den største økningen i andel nødslakt mellom 2011 og 2021, med en økning på henholdsvis 2,5 prosent og 2,4 prosent.

Holstein skiller seg ut

Det skjer en gradvis endring i rasesammensetningen i storfepopulasjonen. Andelen kjøttfe øker. Det er også en økning av Holstein i melkekupopulasjonen. Holstein er i vår statistikk skilt ut fra de andre rasetypene da den skiller seg ut i andel nødslakt. 8,7 prosent av alle slaktede Holstein-dyr ble slaktet som nødslakt i 2021. I kategorien Ung ku ble 11,2 prosent av Holstein nødslaktet i 2021. For Ku er andelen 15,8 prosent. I region Sør-Vest og Sør er andelen Holstein som nødslaktes 10 prosent av totalt antall slaktet, noe som er nesten dobbelt så høy andel som i region Øst og Midt.

For melkeraser, hvor NRF utgjør 97 prosent, ser vi en økning fra 2011 til 2021 på 1,5 prosent av andelen slakt som nødslaktes. I 2021 ble 4,3 prosent av alle melkekyr nødslaktet. For Kvige, Ung ku og Ku var andelene i 2021 henholdsvis 6,4 prosent, 6,1 prosent og 8,7 prosent. 1,6 prosent av Unge okser av melkerase nødslaktes, mot 1,7 prosent av Ung okse for alle rasetyper.

Lette kjøttfe, med raser som Hereford og Aberdeen Angus, har en relativt stor andel av Ung ku og Ku som går til nødslakt, henholdsvis 9,5 og 7,5 prosent. Det samme ser vi hos tunge kjøttfe, med raser som Charolais og Limousin, hvor andelen er henholdsvis 10,1 prosent og 7,3 prosent.

Hvilke helsetilstander fører til nødslakt?

Før et dyr kan nødslaktes, skal veterinær gjøre en undersøkelse av dyret og skrive en nødslaktattest som beskriver symptomer og antatt diagnose. Det er per i dag ikke noe sentralt register over hvilke diagnoser som stilles for det enkelte dyr som nødslaktes. Ser vi til statistikkene for utrangeringsårsaker i Storfekjøttkontrollen og Kukontrollen, og kombinerer dette med generell kunnskap om bruken nødslaktordningen, kan vi se at halthet, kalvingsproblemer, melkefeber eller muskel-/nerveproblemer som gjør at dyrene ikke kan reise seg etter melkefeber, bør- eller skjedeframfall og jurproblemer er av de vanligste diagnosene. Dette støttes av en studie av Skuladottir med flere (2022) som så på 2 229 nødslaktattester fra 2018.

Kalvingsrelaterte nødslakt er mest vanlig på kjøttfe. En studie viste at kalvingsrelaterte problemer var årsak i 28 prosent av nødslaktede kjøttfe, mens det var årsak i 12 prosent av nødslaktede melkefe. For kvige var kalvingsproblemer årsak i 46 prosent av nødslaktede kjøttfe og 17 prosent av nødslaktede melkefe.

Beslutning må tas innen 24 timer

Nødslaktordningen blir i dag regulert av Animaliehygieneforskriften. I tillegg til regelverket som definerer hva et nødslakt er, kommer regelverket for næringsmessig transport av dyr som blant annet setter krav til transport av dyr inn til slakteri. Da forskrift om overtredelsesgebyr etter dyrevelferdsloven kom i 2014, begynte Mattilsynet å utstede overtredelsesgebyr ved transport av dyr til slakteri. Innstrammingen i både hygiene- og transportregelverket mellom 2010 og 2012 påvirket dermed bruk av nødslakt.

I Mattilsynets siste versjoner av veileder for nødslakt ble det strammet inn på hvor lang tid det kan gå fra dyret er utsatt for en ulykke til det blir avlivet. Det kan gå maksimalt 24 timer fra tilstanden inntreffer til dyret avlives, med unntak for lette haltheter. Tidligere kunne man prøve behandlinger og se om dyret responderte eller ikke. Siden beslutningen om å behandle eller nødslakte et dyr nå må tas innen 24 timer, er ikke dette mulig på samme måte. Strengere vurderinger av transportegnethet, bevisstgjøring av ansvaret til både produsent og sjåfør og bruk av overtredelsesgebyr har ført til at man oftere vurderer nødslakt for ikke å risikere å transportere et dyr som ikke er transportdyktig. Dette er sannsynlige årsaker til økt bruk av nødslaktordningen de senere årene.