Eksportens spede begynnelse

Oksesæd er i ferd med å bli en stor artikkel i den internasjonale varehandelen, kan vi lese i Buskap og avdrått nr. 5 i 1973. Det virker som Storbritannia sammen med Vest-Tyskland er de landene som har kommet lengst med slik eksport. Direktør i NRF, Andres K. Ødegård, blir utfordret på om dette er noe å satse på for NRF. Ødegård svarer at Norge til en viss grad er i gang med dette gjennom utvekslingsavtalen med Sverige og Finland om elitesæd. Han nevner også at NRF er inne i bildet i FAOs «sædbank» for utviklingslandene og at Færøyene får all sin oksesæd fra Norge. - Om vi skal kaste oss ut i verdenshandelen med sæd er et annet spørsmål, sier Ødegård og fortsetter: Ting som taler for dette er at vi utvilsomt har ei god ku; vi har en brukbar vare å vise fram. Amerikanernes interesse for NRF bekrefter dette. Det som etter min mening taler mot, er at markedet er ustabilt, vanskelig og noe motepreget.

Videre kommer Ødegård inn på at NRFs liberale rasepolitikk gjør det vanskelig å komme inn på mange markeder, og han er kritisk til å tape effektivitet i det innenlandske avlsarbeidet hvis en skulle legge om avlen for å tilfredsstille utenlandske raseinteresser. Det framkommer i artikkelen at det skal eksporteres NRF-dyr til Amerika og at mye vil avhenge av hvordan disse dyrene blir tatt imot.