Selsnepe (Cicuta virosa)

Navnet selsnepe kommer av at planten var særlig utbredt på myrområder i Sel i Gudbrandsdalen, især før disse ble grøftet og drenert. «Nepe» henspiller på rotstokken som egentlig er en fortykkelse av plantestengelen hvorfra de egentlige trevlerøttene utspringer. Et annet navn som har vært brukt, er «sprengrot», som gir klare assosiasjoner til akutt, alvorlig forgiftning.

Botanisk/morfologisk beskrivelse

Selsnepe (Figur 1-3) er en flerårig plante som kan bli godt over én meter høy. Stengelen er hul, og karakteristisk er den tykke, avlange rotstokken («nepen») som er inndelt i luftfylte hulrom med tverrgående skillevegger, en såkalt kamret rotstokk. Skjærer man i rotstokken, kommer det ut en hvit melkesaft som i kontakt med luft raskt blir guloransje. Bladene er to til tre ganger finnet og mindre oppdelt enn hos mange andre skjermplanter. Skjermen er hvelvet, og storskjermen kan bestå av inntil 30 småskjermer. Skjermplanter kan ha smale blader ved basis av både storskjermens og småskjermenes blomsterstilker, som kalles henholdsvis storsvøp og småsvøp. Selsnepe mangler storsvøp, men har seks til åtte smale småsvøp. Blomstene er hvite eller svakt rødlige. Planten blomstrer i juli – august.

Utbredelse

Selsnepen er ingen vanlig plante i Norge, men tallrike forekomster kan finnes lokalt. Den trives best i fuktige omgivelser, i sumpområder, på myr og ved bekker og tjern i lavlandet. Selsnepen foretrekker næringsrike voksesteder, og kan tenkes å ha fordel av eutrofiering. Den vokser i store deler av landet, mest på Østlandet, men også på Sørlandet, langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag. I Finnmark er det forekomster i traktene rundt Kautokeino. Spredning kan skje både med frø og rotstokk. Røttene er løst festet i jordbunnen slik at rotstokken lett kan løsne, drive av gårde og rotfeste annetsteds. Karakteristisk er at hele planten har en selleriliknende lukt og smak.

trives best i fuktige omgivelser, i sumpområder, på myr og ved bekker og tjern i lavlandet

Brave gudbrandsdøler overvinner «skottehæren»

Under Kalmarkrigen (1611-1613) mellom Danmark-Norge og Sverige vervet svenskekongen 300 skotske leiesoldater som under ledelse av hærfører Sinclair landet i Romsdal, hvorfra de marsjerte østover for å slutte seg til de svenske soldatene. «Skottehæren» ble overrumplet og nærmest utslettet av heltemodige gudbrandsdøler i slaget ved Kringen, like sør for Otta. Dette er ett av norgeshistoriens mest legendariske militære slag og har gitt grobunn til en rekke sagn som i varierende grad er rotfestet i virkeligheten. Ifølge ett av disse, skulle Sinclairs medbragte spåkone/trollkvinne i forbitrelse over skottenes nederlag ha tilsådd Selsmyrene med frø av en fryktet giftplante.

Selsnepens giftighet var godt kjent allerede i antikken, og var én av kandidatene som ble brukt til blant annet strategiske giftmord.

Giftige forbindelser (toksiner)

Giftige planter inneholder aldri kun én giftig forbindelse. Det produseres ulike stoffer med små eller større kjemiske variasjoner som kan ha ulike grad av toksisitet. I selsnepe finnes flere alkaloider med en felles, kjemisk grunnstruktur. Ulike funksjonelle grupper er så knyttet til denne grunnstrukturen, og gir opphav til de ulike variantene. Best kjent fra selsnepe er cicutoksin, fordi det er relativt mye av denne forbindelsen, og fordi den er et av de giftigste alkaloidene denne planten produserer.

Selsnepens alkaloider blokkerer effekten av viktige reseptorer i hjernen og ryggmargen, som er med på å modulere signaler som går mellom nervecellene. Når disse reseptorene normalt aktiveres av aminosyren GABA, så reduseres sjansen for at nervecellen kan føre et signal videre. De har altså en inhiberende effekt og demper nerveaktivitet. Når cicutoksin og andre tilsvarende forbindelser blokkerer denne effekten, øker overføringen av signaler mellom nerveceller og nerveaktiviteten i hjernen og ryggmargen blir mer og mer ukontrollert. Det resulterer i epileptiske krampeanfall og til slutt svikter respirasjonssystemet.

Distribusjon i planten

De aktive giftstoffene finnes i alle deler av planten, men med høyest konsentrasjon i rotstokken og den nedre del av stengelen. Giftstoffene inaktiveres ikke ved tørking.

Forgiftning

Det har gjennom tidene forekommet utilsiktede forgiftninger med dødelig utgang både av mennesker og dyr. Især unge eksemplarer av selsnepe kan av utseende likne på flere av sine nære matnyttige slektninger i skjermplantefamilien. Når dertil kommer at den har en selleriliknende lukt og smak, er det forståelig at det har forekommet forvekslinger som har medført forgiftning av mennesker, ofte barn.

Når det gjelder smaksopplevelser og -preferanser hos beitedyr, er vår kunnskap begrenset. Det foreligger imidlertid beretninger om at storfe har valgt å beite selsnepe fremfor andre normalt foretrukne beiteplanter, til tross for at de sistnevnte var tilgjengelige i rikt monn. Dette skulle indikere at selsnepen har en attraktiv smak også for storfe. For øvrig er det en erfaring at en varm tørkesommer gjør myr- og sumpområder lettere tilgjengelig for tunge beitedyr. Disse forholdene antas å ha bidratt til forgiftning av storfe, som først og fremst er iakttatt hos kyr på utmarksbeite sommerstid. I nyere tid har forgiftning av storfe med selsnepe forekommet sjelden.

Forgiftningsforløp

Det finnes flere beretninger om funn av døde dyr hvor man har forsøkt å bekrefte forgiftningsmistanken ved beiteinspeksjon, eventuelt ved obduksjon og inspeksjon av formageinnhold for plantedeler.

I nyere tid har forgiftning av storfe med selsnepe forekommet sjelden

Når man har hatt anledning til å observere symptomer, har disse vært dominert av plutselig inntredende epilepsilignende kramper med få minutters mellomrom. Døden har gjerne inntrådt etter noen timer som følge av åndedrettslammelse. Det er etter inntak også rapportert om symptomer fra mage-tarmkanalen, slik som spyttflod, kolikk og trommesjuke forut for krampene. Ved obduksjon er det få spesifikke funn, eventuelt noe lokalirritasjon av fordøyelseskanalens slimhinne.

I humanmedisinen er det om å gjøre å få pasienten hospitalisert raskest mulig for å igangsette livreddende behandling, blant annet administrasjon av krampeløsende legemidler samt kunstig åndedrett. I veterinærmedisinen er forgiftningen som regel kommet for langt til at man skal kunne oppnå noe ved behandling i felten.