Tid i fjøset skal lønne seg

Til tross for at det har vært vinter, og den roligste tida på gården, har det skjedd ting. Og naturlig nok har det meste skjedd inne i fjøset, når snøen ligger som et teppe, og mørket henger over oss. Tenk så flott det er med årstider og variasjoner, jeg kjenner at jeg helt sikkert gjentar meg sjøl.

For min del så trives jeg ekstra godt inne i fjøset om vinteren. Om det ryker og fyker ute, om det er mørkt og kaldt, inne i fjøset er det lunt og varmt, og ei særegen ro. Roa kommer vel mest til sin rett etter at en har jobba ei økt, og alle har fått mat og drikke. Følelsen jeg får av å betrakte fornøyde dyr, som enten ligger, eller står og gomler grovfôr, gjør meg varm om hjertet. Det er så godt og trygt i fjøset da, når dyra har og får det de trenger. Jeg tenker mange hadde hatt godt av å oppleve sånne stunder.

Kua – et fascinerende dyr

Dyra er utgangspunktet for produksjonen vi driver. Kua, dette fascinerende dyret, som gir oss både mjølk og kjøtt. Kua som spiser graset og omdanner det til mjølk og kjøtt, som virkelig representerer bærekraftig matproduksjon.

Kua som også gir meg som bonde meningsfylte dager, hverdager som innebærer mye ansvar, jeg får bruke kroppen aktivt, og jeg må absolutt ta i bruk både kunnskap, erfaring og ikke minst tålmodighet. Kua, som er prisgitt at vi steller godt med den, den tida ho er hos oss. Samspill mellom røkter og dyr er avgjørende for å lykkes.

Kua som gjør at jeg bekymrer meg og blir frustrert når noe er galt, om noen er sjuke eller av andre årsaker ikke har det godt. Kua som opptar stor plass i hodet mitt, og er en så stor del av livet mitt. Ganske invaderende egentlig, og veldig nødvendig å få en pause fra iblant. Men så er de der allikevel da, ligger og lurer i pannebrasken…

«Noen» må alltid være til stede

Et av poengene jeg har plukket opp i diskusjonen rundt Grytten utvalget sin rapport, er fokus på melkeproduksjon som spesielt arbeidskrevende, og at det krever tilstedeværelse. «Noen» må være til stede og ta vare på kua, alltid! For min del har jeg alltid vært opptatt av, og hatt mulighet til å bruke tid i fjøset. Store deler av arbeidsdagen bruker jeg i fjøset, både fordi jeg må og fordi jeg liker det, men også fordi jeg er overbevist om at tilstedeværelse lønner seg. Og så hører det med til historien at vi er et lag her, hvor mann og sønner tar seg av jordarbeid og grovfôrproduksjonen, i all hovedsak.

Når vi starta opp som mjølkebønder, så kom vi fra andre yrker, uten faglig bakgrunn fra næringa. Men det var en ting jeg kunne, som jeg hadde fått med meg fra oppveksten på gården og ulike avløserjobber. Jeg kunne mjølke kyr og stelle fjøs. Så da starta vi der. Det var ganske overveldende å skulle starte dette prosjektet. For et ansvar! Heldig vis kom det i form av en dag om gangen, og jeg kunne ta med meg noen hovedprinsipper fra både oppvekst og pedagogutdanning. Det handlet om rutiner, omsorg, hygiene, tålmodighet og mye jobb. Den samme jobben hver dag, uten store forandringer, men likevel helt ulike dager. Etter hvert fikk vi et system på ting, og vi begynte å kjenne igjen dagene, det begynte å føles som en hverdag, og som et liv.

Kjærlighet til dyra

Kjærlighet til dyra er vesentlig som husdyrbonde, jeg har stor glede av, og respekt for det gjensidige avhengighetsforholdet mellom dyr og røkter. Jeg er utrolig fasinert over den tilliten dyra viser oss, gjennom å slippe oss så nærme, gjennom å følge oss og stole på oss. Det finnes ingen tvil om at det er for dårlig lønnsomhet i mjølkeproduksjonen, men det er for meg både en trøst og en motivasjon i det vi får tilbake fra dyra, utover det de produserer. Det ligger så mye mening i en hverdag, der kua og kalven tydelig viser at de setter pris på oss og stellet og maten de får. Jeg strekker meg langt for å gi dem det de trenger, og jeg opplever at de gjør så godt de kan, for «å tekkes bonden sin». Jo eldre jeg blir, jo rikere føler jeg at dyra gjør meg og livet mitt. Jeg kan vanskelig se for meg noe annet. Det ville blitt tomt!

Alt starter med kalven

Alt starter med kalven, og hos oss som hos mange andre, har vi en del å hente på kalvestellet. Det er fint å ha DVI i Kukontrollen, som gir oss en pekepinn på hvor vi står og hvor skoen trykker. For å kunne forbedre, må en kjenne utgangspunktet.

Spesielt to ting må vi bli bedre på. Først og fremst må jeg følge bedre med, sånn at kyr kommer i sykebingen til rett tid, ikke være så opphengt i termindato, men bruke tid på å observere. Kalvinger i løsdrifta er ikke en god start for kalven, og ikke er det godt for kua heller, ho blir stressa. Jeg har et potensial i å lese signaler hos dyra, og handle til rett tid, gjerne være i forkant.

Råmjølk, i store mengder, og så ofte som mulig, det er noe vi må holde trykket oppe på. Den ekstra halvtimen en bruker på den nyfødte kalven, og kua, er jeg sikker på at en har igjen for.

Apropos kalver, her har mange positive ting skjedd i det siste. For ikke lenge siden kom det første resultatet av embryo-innlegg til verden, skikkelig stas. Det kom ei sterk og livskraftig frøken, som vi gleder oss til å følge. Uka etter fikk vi tilbud om å bli avtalebesetning, da en av «våre» dyktige veterinærer, skal starte opp. Artig å være med på å utvikle NRF-kua, og samtidig ta steg i egen besetning.

I påskeferien fikk vi angustvillinger, okser begge to. Ikke så store, men utrolig kraftige. Også så nydelige da…. Påskeharen kom, i form av melding om at Geno ville kjøpe ei kvige til embryoproduksjon, og den har allerede tatt turen sørover. Inspirerende at små grep vi gjør, gir resultater, både økonomisk, avlsmessig og for underholdningens del.

I fjøset vi skaper inntekt og resultat

Litt tilbake til det som er kjepphesten min, at det er i fjøset vi skaper inntekt og resultat. Det er ikke hver dag en har like god tid, eller like stor motivasjon for å labbe over gården, og sette i gang på den evige runddansen igjen. Dyrevelferd er alle opptatt av, både vi som jobber med og eier dyr, og alle rundt oss. Bra og krevende på samme tid. Som dyre-eier er hovedmålet mitt at dyra skal ha det godt så lenge de er hos oss, på samme måte som folk på gården skal ha et godt liv. Det henger så tett i hop. For min del er jeg på mitt beste når jeg får brukt mye tid på dyra, og er til stede, på ordentlig. Det betinger at andre stressfaktorer er kontrollerbare. Det er ingen tvil om at det lønner seg å bruke tid i fjøset og på dyra. Det er heller ingen tvil om at det i mye større grad må hensyntas, om vi skal kunne drive med dette fremover. Det er en rikdom i å kjenne glede i samvær med dyra, og naturen, men vi trenger også mer i form av tydelige signal om at tid brukt i fjøset skal betale seg også i form av penger.

Vi går inn i ei tid med mye jobb, men det er også den beste tida. Sommer, med dyr på beite og fullt kjør. Lykke til, alle sammen og ta vare på dere sjøl og kua!