Høy forekomst av sår og skader på has, framkne og nakke

I Kubyggprosjektet (2006–2011) ble det på hasen hos melkekyr funnet hårløse områder hos 53 prosent, sår hos 6 prosent, og hevelser hos 1 prosent av dyra. På framkne hadde 30 prosent hårløse områder, 4,5 prosent hadde sår og 1,5 prosent hadde hevelse. Det ble funnet hudlesjoner på nakke hos 21 prosent av dyra. Det betyr at en høy andel av dyra opplever gnisninger fra underlag og/eller innredning som kan være ubehagelige.

Hva forårsaker hårtap, sår og hevelser?

Det er en rekke faktorer som kan gi en høy frekvens av håravfall og/eller sår i en besetning eller dyregruppe. Skader på innredning eller gulv, utstående skruer, skarpe kanter, dårlig utformet liggeplass og fôrhekker er noen eksempler. Blankt metall på innredningen er et tegn på at dyra berører disse områdene mye. Når det gjelder hårtap, sår og hevelser på haser og framknær, har liggeunderlaget stor betydning. Tynne dyr får lettere trykksår på utsatte områder, og dyr som har stått lenge inne har ofte en økt forekomst av sår og håravfall.

I motsetning til hevelser på framkne, er hasehevelser som regel infisert med bakterier. Dyptgående hasesår er både av økonomisk og dyrevelferdsmessig betydning. De kan være vanskelige å behandle, og reduserer levetiden for dyra. Dette gir igjen en negativ samfunnsmessig oppfatning av produksjonen. Haser er spesielt utsatt.

Hudskader på utstående kroppsdeler

Hudskader hos melkekyr oppstår på utstående kroppsdeler. Når dyret legger seg, blir bløtvevet trykket mellom knokkel og underlag, og kan resultere i trykkskader i vevet. Typiske plasser er ledd, inkludert framknær, haser og hofter. Håravfall og sår rundt hasen er vanlig, og kan variere fra et lite område med hårtap til åpne sår og hevelser rundt store deler av leddet.

Hasesår starter ofte med hårtap, og forverres med sår og hevelser i vevet. Hasene har lite fettvev eller muskulatur mellom knokkel og hud, slik at det raskt oppstår sirkulasjonsforstyrrelser og trykkskader i vevet. Dårlig hygiene på liggeplassen øker sannsynligheten for infeksjon i sårene. En betennelse rundt leddet, kan utvikle seg til en «ekte» leddbetennelse og resultere i en alvorlig og smertefull tilstand som kan være vanskelig å behandle. Leddbetennelse er svært smertefullt, gir kraftig halthet og kan gi kroniske forandringer i leddet.

Det er derfor svært viktig å ha et øye for dyr som viser tegn til smerte eller sjukdom, og gi disse riktig behandling så tidlig som mulig. Små sår på hasen kan med fordel sprayes med desinfiserende og pleiende spray for å fremskynde sårheling. Dersom sårene har blitt infisert og halthet oppstår, må veterinær tilkalles. Desinfiserende våtvarmt omslag, eksempelvis 1 prosent kloramin, i ett døgn kan være aktuelt. Ved allmennpåkjenning bør penicillinbehandling vurderes. Byller kan eventuelt spaltes og spyles med milde desinfiserende løsninger som fysiologisk saltvann med 0,2 prosent jod.

Liggeunderlaget har stor betydning

Løsdriftssystemer med matte eller madrass i liggebåsen er vanlig verden over. Forekomsten av hasesår er lavere i løsdriftssystemer enn i båsfjøs, og risikoen reduseres ytterligere ved djupstrø på liggeplassen.

Det er viktig at kua kan reise seg enkelt i liggebåsen uten å skli. Storfe foretrekker mykt liggeunderlag framfor hardt. Mykt underlag reduserer friksjonen på hasene og er koblet til lavere frekvens av hasesår.

Hvordan vurderes sår og hevelser i DVP?

For å oppnå score 1 skal få eller ingen dyr ha håravfall, små sår eller hevelser. Score 2 settes når flere enn 1/10 dyr har betydelige sår/hevelser, og score 3 skal settes når frekvensen av dyr med betydelige sår og hevelser er høyere enn 1/5. Det samme gjelder tilfeller der det er enkeltdyr med dyptgående sår eller hevelser som ikke er under behandling.

Det er viktig å huske på at dyrevelferd omhandler individet. Selv om velferden i ei dyregruppe er jevnt over god, kan det likevel være enkeltdyr som opplever betydelig smerte og ubehag.

Sammenheng med andre indikatorer

Det er viktig å se frekvensen av sår og skader i sammenheng med andre indikatorer som halthet, hold og kvalitet på liggeplass. Halte dyr har færre, men lengre liggeperioder i løpet av et døgn, og større utfordringer med å reise og legge seg. Motviljen til å endre posisjon og dermed trykket i vevet, bidrar til utvikling av sår. Det er dermed en sterk sammenheng mellom halthet og haseskader.

Tynne dyr er spesielt utsatt, og store kuraser har mer hasesår enn andre. Antakelig reflekterer dette kuas evne til å få plass i liggebåsen. Utegang og beitebruk reduserer frekvensen av sår og skader. En lang innefôringsperiode om vinteren er assosiert med høyere risiko for haseskader.

Hvordan redusere forekomsten?

Start med å se på dyra og gjøre observasjoner i fjøset. Er det mye blankt metall? Er det mange som har hårtap, sår eller hevelser på haser, framkne og nakke? Er det enkelt for kua å reise og legge seg i liggebåsen? Gå over fjøsinnredningen, og se etter utspring og kanter som dyra kan skade seg på. Vurder om det kan gjøres tilpasninger i liggebås eller fôrhekk, slik at disse gir mindre kollisjoner med innredningen. Noe ettergivende innredning kan være aktuelt, men må selvsagt være holdbart. Røkter kan til en viss grad kompensere for uheldig utformet innredning ved å strø liggebåsene godt – minst 3 liter per ku per dag og jo mer strø jo bedre. Sparsomt med skarp flis gir risiko for uheldig gnissing mot underlaget. Sørg for god hygiene. Skyv fôr inntil dyra regelmessig, slik at de slipper å stå og strekke seg etter fôret. Beiting er gunstig for kuhelsa, også hasene. Riktig hold gjennom laktasjonen forebygger en rekke lidelser, også haseskader. Rutinemessig kontroll i klauvboks reduserer risiko for halthet. Til slutt; ha god omsorg for den syke, halte kua. Ei ku som har vært syk og ei halt ku har større risiko for skader på hasen i etterkant av sykdomsperioden.

Boka «Hus for storfe – norske anbefalinger» gir råd om hvordan liggebås og annen innredning i fjøset bør utformes. Denne kommer i oppdatert versjon i 2023, og anbefales på det varmeste.