Husdyra må sikres veterinærbehandling

Rasmus Lang-Ree

Ansvarlig redaktør

rlr@geno.no

Det er ikke lenger selvsagt at alle husdyra våre får veterinærbehandling når de trenger det. Mange distriktskommuner sliter med å få etablert en velfungerende vaktordning. Selv på dagtid er det områder uten noen garanti for at det er en veterinær tilgjengelig.

Bakgrunnen for at vi har kommet i dette uføret er sammensatt, og det er heller ikke et særnorsk fenomen. Hovedårsakene er en kombinasjon av utviklingen i husdyrbruket, underskudd på veterinærer og veterinærers interesseområder og jobbpreferanser.

Antallet husdyr har blitt vesentlig redusert i mange områder. Dette sammen med bedre dyrehelse har redusert oppdragsmengden og tynnet ut veterinærdekningen. Reduserte inntektsmuligheter, store kjøreavstander og krevende vaktordninger gjør det mindre attraktivt å jobbe i stordyrpraksis. Jobber med ordnede arbeids- og lønnsvilkår og et faglig miljø er mer forlokkende.

Ei arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet har analysert situasjonen og kommer i sin rapport med forslag til tiltak. Det er helt nødvendig at en politisk målsetting om landbruk i hele landet følges opp med tiltak som sikrer tilgang på veterinære tjenester uansett hvor fjøset ligger.

Utvalgsrapporten «Tilgang på veterinærtjenester i Norge» lister opp hele 21 tiltak for å løse veterinær­krisen i uprioritert rekkefølge. Det forteller at her er det ingen quick fix. Rapporten peker på at rekruttering er sentralt. Det er underskudd på veterinær arbeidskraft, og økt studiekapasitet er et logisk tiltak. Men det hjelper lite med flere veterinærer hvis de ikke søker seg til stordyrpraksis i distriktene.

kan ikke akseptere at husdyra lider fordi det ikke er en fungerende veterinærvakt i kommunen

Veterinærstudentene kommer i økende grad fra urbane strøk uten det forholdet til husdyrhold som studentene til dette studiet tidligere hadde. Kvotering av studenter fra distriktene er et originalt forslag. Utvalget mener at dette kombinert med ordninger med utplassering i stordyrpraksis i studietida og stimuleringstiltak som fratrekk i studiegjeld ved arbeid i distriktskommuner kan bidra til å avhjelpe situasjonen.

Et annet tiltak er at kommunene tilsetter veterinærer i kommunale stillinger under forutsetning av deltakelse i veterinærvakt. Kommunene kan søke statlige midler til ulike stimuleringstiltak for å tiltrekke seg veterinærer. Denne potten bør økes vesentlig. Deltakelse i vaktordningen av ansatte i Mattilsynet i veterinærvakta er prinsipielt problematisk, men kan være en nødvendig kamel å svelge.

Veterinærene utfører allerede 66 prosent av inseminasjonene på storfe. I områdene som sliter mest med rekruttering av veterinærer er det allerede overveiende veterinær inseminasjon. Når semintekniker slutter får i praksis veterinærer fortrinnsrett hvis det økonomisk er likestilt med semintekniker. Veterinær inseminasjon er utvilsomt en viktig bærebjelke for veterinærdekningen, men det meste av potensialet er allerede tatt ut.

Ansvaret for en forsvarlig veterinærdekning ligger hos kommunene, mens det er staten som sitter på pengesekken. Vi tror en kombinasjon av kreativitet og penger er det som må til. Det handler om en kombinasjon av inntektsmuligheter, faglig fellesskap og ordnede arbeidsforhold som gjør ei framtid i stordyrpraksis mer attraktiv for unge veterinærer.

Det haster med å finne løsninger som gjør at sjuke husdyr i hele landet er sikret forsvarlig behandling. Vi kan ikke akseptere at husdyra lider fordi det ikke er en fungerende veterinærvakt i kommunen. En slik situasjon er også en trussel mot renommeet vi har bygd oss på dyrevelferd.