Organisasjon

Geno Inspiria

Landbrukets holdning til genredigering må endres

Genredigering er ett av flere muliggjørende verktøy for bioøkonomien, og Norge har et unikt utgangspunkt for å utnytte dette potensialet.

Kristin Malonæs

Administrerende direktør i Geno

kristin.malonaes@geno.no

Genredigering brukt i storfeavlen kan gi et positivt bidrag til å nå viktige bærekraftsmål, og for NRF-avlens framtid vil det være avgjørende å få valgfrihet til å kunne ta bruk nye teknologier i avlsarbeidet.

Foto: Solveig Goplen

Vår husdyrgenetikk er i verdensklasse og ettertraktet globalt. Avlsarbeidet er allerede høyteknologisk virksomhet, og det er avgjørende for fremtidig bærekraft og konkurransekraft at også nye muliggjørende teknologier kan tas i bruk. Ikke bare for genetikkbedriftene, men for hele næringa.

Genredigering er ikke GMO

Det er viktig å poengtere at vi må skille mellom GMO (gener fra andre arter) og genredigering som tilsvarer genetiske endringer som også kan oppnås med konvensjonelle metoder. Det er sistnevnte bruk av genteknologi – som et effektivisert avlsverktøy – som er interessant for oss. Det er avgjørende for oss at landbrukets felles policy også tilpasses og åpner for at genredigering kan inngå i norsk matproduksjon.

Kan bidra til økt bærekraft

Områder der genredigering kan bidra er eksempelvis styrket dyrehelse, bedre dyrevelferd, klimatilpasning eller forebygging av klimaendringer, mer ressurseffektiv produksjon, redusert miljøbelastning fra for eksempel sprøyting, gjødsling, antibiotika og andre legemidler, økt holdbarhet/-redusert matsvinn, forbedret næringsinnhold og andre egenskaper som er bra for forbrukeren, samt økt lønnsomhet og konkurransekraft i næringa nasjonalt og internasjonalt. Dette er mål som inngår i bærekraftsstrategiene til alle aktørene i verdikjeden.

Risiko tilsvarende konvensjonell avl

Vi vil også fremheve viktigheten av at landbrukets holdning til genteknologi må være kunnskapsbasert. Vi mener det er viktig å stole på kunnskapen som produseres og de vitenskapelige konklusjonene som trekkes basert på forskning av høy vitenskapelig standard. For eksempel sier et omfattende kunnskapsgrunnlag at risikoen knyttet til genetiske endringer fremskaffet ved genredigering ikke skiller seg fra risikoen ved tilsvarende endringer fremskaffet med konvensjonelle avlsmetoder.

Må ha valgfrihet

Vi vet ikke enda om genredigering til slutt blir en del av verktøykassa vår i plante- og dyreavlen. Vi må først bygge tilstrekkelig kompetanse og undersøke hvilke fordeler og ulemper teknologien har. Men dersom vi en dag vurderer at dette er et verktøy vi ønsker å bruke, er det fordi vi mener det vil være bra for en bærekraftig og lønnsom matproduksjon, fordi det kan styrke vår konkurransekraft, og fordi det er i tråd med samfunnets verdigrunnlag og ikke svekker næringas omdømme. Da trenger vi rammer fra næringa som lar oss realisere dette potensialet, og som sikrer reell valgfrihet for aktørene i verdikjeden. Slik landbrukets policy for genteknologi er utformet i dag, har vi ikke det.