Hva særpreger nåsituasjonen?

For Ung okse som er den viktigste kategorien, er det slaktet omtrent det samme antall som i 2021, noe over 134 000 slakt, ikke så langt unna en normalsituasjon. Nåsituasjonen er preget av stor kalv- og hunndyrslakting. Det er et sterkt tegn på en nedgang storfebestanden, som vil kunne få konsekvenser på sikt.

Prosentvis er det størst økning i slakting av kviger, over 19 prosent økning i forhold til 2021. Det har aldri vært slaktet flere kviger siden vi fikk statistikker på individnivå i 1996. Hittil i år er det slaktet 2000 flere enn i det forrige rekordåret, år 2000.

Nedbygging av storfebestanden

Utslakting av kviger sett i sammenheng med økt kuslakting er jo et sikkert tegn på nedbygging av storfebestanden. Mjølkekuprodusentene har fått et lavere forholdstall når det gjelder mjølkekvoter, 0,94. Samtidig har ikke kjøttandelen i de kyrne som er slakta vært større enn i år. I ku over 4 år er denne andelen nå oppe i 28 prosent. Kan det være et tegn på at andelen av kjøttfe også har nådd en topp?

Slakting av kalv er i utgangspunktet en marginal del av storfeslaktinga. Når endringa her går opp i 14 prosent i forhold til 2021, og vi ser de andre trendene, så understreker dette konklusjonen om en nedbygging av bestanden. 25 prosent av kalvene som er slakta er hunnkjønn, dette er en svak økning.

2023 ser ut til å bli et overgangsår, hvor mjølkeproduksjonen tilpasser seg det nye produksjonsnivået. Endringene vi ser vil slå tydeligere ut i 2024, med færre fødte kalver, hvis ikke kjøttfe-bestanden øker.