Gode avlinger er grunnleggende

Både økonomisk og utslippsmessig lønner det seg å hente ut store avlinger, det vil si ta ut optimalt av potensialet pr. dekar. Det gir bedre utnytting av innsatsfaktorene, med redusert utslipp pr. produsert enhet både på jordet og i fjøset. Store avlinger binder også mer karbon i rot og stubb. Generelt er potensialet for økt karbonbinding lågt i engdyrkinga i Norge, men det finnes unntak på moldfattig, skarp jord. En positiv bieffekt av økt karbon-/moldinnhold på slik jord er at du vil oppleve bedre evne til å holde på vann. Tilgang på vann er helt avgjørende for avling og i noen områder trengs vatning for å sikre avlingsmengde og stabil produksjon.

Jordpakking

Jordpakking legger til rette for økt lystgasstap og redusert karbonbinding, på grunn av redusert luftveksling, dårligere drenering og redusert rotutvikling. Det er viktig å kjenne jorda si – ut og sjekke med spaden – for å treffe rett tidspunkt for arbeid med og på jorda. Det er alltid den første overkjøringa som er mest skadelig, så tid for oppstart er viktig. Skaden øker for hver kjøring, så om du kan ta flere arbeidsoppgaver på samme tur, er det gunstig. Det betyr også at spordekning er viktig, altså at du kjører på minst mulig av arealet. Den mest synlige skaden i grovfôrdyrkinga skyldes i større grad trakking (knuseskade) enn pakking. Redusert spordekning gjelder alt fra å unngå «snarveier» via gjennomtenkt kjøremønster til økning og samkjøring av arbeidsbredder og, for noen, faste kjørespor. Ved å redusere dekktrykk og øke dekkbredde kan vi redusere grunn pakking (plogsjiktet) og skader på grunn av sundkjøring og nedsynking av hjula. Djupere pakking, som vi i praksis ikke kan «reparere», skyldes tyngde på traktor, redskap og lass, og da er svaret lettere utstyr og lass.

Kalking

Optimal pH sikrer god tilgang på og bedrer utnyttelsen av tilført næring. Ulike næringsstoff har ulik optimal pH, og det vil være den mest krevende som setter grensa for utnytting av de mindre kravstore. For eksempel vil låg pH gi dårlig utnytting av fosfor, som gir redusert utnytting av nitrogen og økt potensial for lystgasstap, i tillegg til dårlig gjødseløkonomi. Kalking gir bedre jordstruktur, som gir grunnlag for bedre rotvekst, som både gir større avling og større karbonbinding. God pH bedrer også nitrogenfikseringa når du har belgvekster, slik at du kan redusere gjødsling med nitrogen. Nettoeffekten av kalking er større enn potensielt økt karbontap gjennom økt omsetning av organiske materiale og «forbruk» av karbonforbindelser i flere kalkslag.

Mange har ganske varierende jord, også innafor skiftet, slik at pH og kalkbehov varierer. Mulighetene for variabel kalking etter tettere, posisjonsbestemte jordprøver er økende, og et godt tiltak for bedre bruk av kalken. Husk også rett type kalk, slik at magnesiummangel ikke begrenser avling og kvalitet.

Husdyrgjødsel – lagring og tilførsel

Husdyrgjødsla er både en stor ressurs og en stor kilde til beregna klimagassutslipp. I Klimakalkulatoren finner du utslipp fra lagring knytta til husdyra, og utslipp ved bruk knytta til planteproduksjon. Utslipp av metan og lystgass fra lagring er blant momentene som sannsynligvis blir endra på sikt, da forsking har vist at utslippene er lågere i kjølig klima enn dagens beregning tilsier.

Som ammoniakk stikker metan og lystgass av fra gjødslas overflate. Det betyr at tapet øker med økende overflate pr. tonn lagringsvolum og med økende luftveksling over gjødsla. Tett kjeller er altså det beste, og nye frittstående lager bør bygges djupe og/eller med en form for dekke over gjødsla, og med mulighet for å tilføre gjødsel under overflata.

Med «gammeldags» storfegjødsel får vi gjerne ei skorpe/flytelag med tørrere gjødsel oppå gjødsla, og denne demper gasstapet. Med økende vannbruk i produksjonen er skorpa redusert eller fraværende, og når gjødsla ledes ut i åpen kum er potensialet for ulike gasstap stort. En form for dekke er nyttig, både for å ta vare på ammoniakk og lystgass. Tak eller flytende plastduk er effektivt og sikkert, mens ulike metoder for andre typer flytedekke, blant anna halmstrø, har vist varierende resultater.

Homogenisering med lufttilsetting kan potensielt gi økt tap fra lager, siden det blir litt omsetning i gjødsla. Separering av gjødsla kan også gi større tap, dels på grunn av omsetning i den tørre delen, dels fordi det ikke dannes skorpe/flytelag i den våte delen. Både for homogenisering og separering er lagerløsningen og dekke avgjørende for mulige tap. Separert våt del har bedre spredeegenskaper enn ubehandla gjødsel, og er trolig minst like bra totalt sett.

Vi har i seinere tid sett flere alternativ for tilsetting av nitrogen til husdyrgjødsla før spredning. På helt generell basis mener vi tilsetting bør skje tett opp til spredning, så tida med forhøya N-konsentrasjon og potensielt større tap blir kort.

Husdyrgjødsel – disponering

Det regnes lystgasstap av alt gjødsel-nitrogen, også det som er organisk bundet og gir lite nyttbart nitrogen første år. Totalt sett sitter du altså med en mengde lystgass som du må disponere på best mulig måte, ved å begrense importen av handelsgjødsel-nitrogen. Altså i praksis nøyaktig samme utfordring som vanlig, der alt som begrenser ammoniakktap ved lagring og spredning er positivt. Vi vet fra før at næringsverdien av husdyrgjødsla varierer (mye) mellom ulike fjøs og lager, så dette er en ekstra grunn til å få analysert gjødsla fra egen gard.

Som alltid er det viktig å plassere riktig mengde gjødsel til riktig tid og sted. Et skifte med halv avling betaler heller ikke for full mengde husdyrgjødsel. Som flytende gjødsel er husdyrgjødsla ideell for variabel tildeling på skifter med ujamne vekstforhold, sjøl om variasjonen på jordet ikke alltid samsvarer med næringsmiksen i gjødsla. Vekster med lang vekstsesong utnytter litt større andel av organisk nitrogen første år enn for eksempel korn. Unngå helst spredning seint i sesongen, da skal du heller utnytte «restverdien» av husdyrgjødsla spredt tidligere i året.

Husdyrgjødsel – spredningsmetode

Moderne, miljøvennlig spredningsteknikk gir både bedre nitrogenvirkning og jevnere spredning. Det siste er spesielt kritisk om du vurderer N-tilsetning i husdyrgjødsla. Forsøk utenlands har imidlertid vist at ekte nedfelling (ikke slepelabb), som gir bedre N-virkning, kan gi høgere lystgasstap, samtidig som trekkraftbehov er større enn med stripespredning. Stripespredning krever relativt lågt tørrstoffinnhold i gjødsla for å fungere problemfritt, men noen har det nivået rett fra fjøset.

Tilsetting av ekstra vann i gjødsla gir bedre spredningsegenskaper og øker nitrogenutnyttinga, og kan altså gi lågere lystgasstap enn spredning av «rein» husdyrgjødsel. Transportbehovet øker tilsvarende, så avstander og mulig logistikk er avgjørende for resultatet.

Husdyrgjødselhandtering med tankvogn er en eksponent for tungtransporten i landbruket, og ei stor utfordring med tanke på jordpakking. På jordet er slangespredning optimalt, med lite jordpakking og høg kapasitet der ekstra vann i gjødsla har mindre betydning. Så kan du kanskje sammen med naboen bruke mindre tankvogn(er) på mindre effektive skifter. Fram til jordekanten, der en kontainer kan stå, bør mer av transporten foregå med lastebil som er mer effektiv enn traktor med tank både når det gjelder kapasitet og drivstoffbruk.

Om tankvogna fortsatt er mest aktuell, så tenk kjøremønster for å begrense pakking og trakking, og ta belastninga der skaden skjer «uansett». Du taper sjelden særlig spredningskapasitet på den måten, da mer av tida brukes til fylling og transport til/fra jordekanten.

Nitrogen – gjødsling for avling

Riktig tilpassa gjødsling er nøkkelen til god N-utnytting og låge lystgasstap. Det betyr gjødsling til eget avlingsnivå og -potensial, og balansert gjødsling med andre næringsstoff slik at du får utnytta nitrogenet. Bruk fôranalysene til kontroll av gjødslingsnivå, og sjekk med mineralanalyser i tillegg på utvalgte prøver der du har god kontroll over grunnlaget i jord, gjødsling og plantemateriale. Kanskje er det svovelmangel som gjør at du ikke oppnår forventa avling eller ikke får forventa respons i mjølkeproduksjon. Nitrogengjødsling som ikke gir avlingsrespons er lite effektiv for å heve proteinnivået i fôret, men finnes igjen som urea i mjølk og litt høgere N-innhold i gjødsla. På den andre sida innebærer undergjødsling at du må bruke mer areal og kjøre lengre for å fylle fôrbehovet. Det kan se pent ut som utslipp pr. arealenhet, men ikke pr. produsert enhet. Og behovet for å importere protein til fôringa øker.

Store lystgasstap er ofte knytta til korte episoder der mengde tilgjengelig nitrogen har betydning. I områder med mye nedbør ved normale gjødslingstidspunkt kan muligens delt gjødsling redusere tapet. All gjødsling må imidlertid utføres tidlig nok til at du får full uttelling i avling, og unngår høgt innhold av nitrat og lågverdige nitrogenforbindelser ved høsting.

Presisjonsgjødsling med variabel tildeling og kantspredning er også tiltak for bedre bruk av blant annet nitrogen. Enten du gjør det manuelt eller automatisert etter satellittbilder er det viktig å kjenne årsaken til redusert vekst; om det er nitrogen, svovel, drenering eller andre ting.

Smarte vekstvalg

Hyppig fornying, med kortvarig eng, er et tveegga sverd. Hos de fleste vil ung eng gi større avling enn eldre, og den har høgere andel belgvekster. Samtidig trengs ofte jordarbeiding for å oppnå denne effekten, sjøl om stadig flere har god effekt av direktesåing. Jordarbeidinga innebærer økt omsetning av organisk stoff (karbonforbruk) i jorda og kan være energikrevende. Gode valg av jordarbeidingsmetode og -djupne er sentralt, men ofte mer eller mindre bestemt av jordsmonnet. Siden jordarbeidinga gir grunnlag for bedring av jordstruktur og innblanding av kalk og husdyrgjødsel i djupere jordsjikt blir trolig nettoeffekten på grunn av avlingsøkning positiv hos de fleste. Men du bør absolutt vurdere ulike tiltak med skiftende jord, arrondering og driftsavstand.

Der jordkvaliteten tilsier det bør du utnytte potensialet for biologisk nitrogenfiksering med belgvekster. Du sparer innkjøpt nitrogen og øker fôropptaket. Raudkløver og luserne har også store frø, som gjør dem egna for isåing i bestående eng. Luserne er mest krevende med tanke på vekstforhold, men har største potensial i eng som skal vare mer enn tre år. Disse artene har også djupt rotsystem der jordforholda ligger til rette.

Timoteibaserte frøblandinger er dominerende, men timoteien har grunt rotsystem og er lite varig, spesielt i intensive driftssystem. Mange kan tenke mer variert med tanke på jordsmonn, varighet og driftsintensitet. Bladfaks, hundegras og strandsvingel har kraftigere rotsystem enn timotei.

Også i rein grovfôrdyrking har vi mulighet for å få litt vekstskifte, som grunnlag for god utnyttelse av husdyrgjødsel (rask nedmolding gir bedre virkning enn all overflatespredning) og litt annerledes rotsystem og -vekst, i tillegg til det som er nevnt med fornying. Grønnfôr av raigras og korn kan suppleres med N-fikserende belgvekster som erter og åkerbønne.

Dyrke kvalitetsfôr

Tidligere og hyppigere slått er mer til fordel for dyra enn plantene, men med tilpassa valg av vekster kan du lykkes på begge fronter. Tidligere slått gir høgere fordøyelighet, mer egenprodusert protein med høgere fôrverdi og høgere grovfôropptak. Høgere fordøyelighet gir mindre metanproduksjon i vomma, som er regna som den store klimabelastningen fra drøvtyggere. Tidligere slått er vesentlig viktigere for å øke egenforsyninga med protein enn økt N-gjødsling, da det er nødvendig for å øke AAT-verdien i grovfôret.

Baksida av økt slåtteintensitet er dels litt økt nitrogengjødsling i sum for sesongen for samme avling, siden vi stresser plantene og gir dem mindre tid til å utnytte ressursene i jorda. Tidligere slått betyr også grunnere rotsystem. Uten tilpassing av frøblandinga (fra timotei) må vi regne med mer arbeid med fornying.

Økt slåtteintensitet innebærer også flere kjøringer for å hente samme avling, riktig nok med mindre maskinbelastning grunnet mindre avling pr. slått. Fra praksis meldes også om mindre problem med legde ved tidlig slått. Tidligere slått gir raskere gjenvekst og kortere tid til (husdyr)-gjødselspredning etter slått.

Beite er kanskje den mest «ekstreme» form for kvalitetsfôr, med høgt fôropptak, lite kraftfôrbruk og låge høstekostnader. Men det regnes relativt høge lystgasstap fra gjødsel sluppet på beite, og vi får relativt lite uttelling i klimaregnskapet utenom lågere kraftfôrbruk. Nytten av utmarksbeite er foreløpig ikke synliggjort.

Ta vare på fôrverdien

Uansett valg av fôrkvalitet er det viktig å unngå svinn, som reduserer netto avling og fôrverdi til husdyrproduksjonen. Det gjelder både synlig svinn som fôr du må kaste eller legger/setter igjen på jordet og usynlig svinn som tap av tørrstoff, sukker og protein i ensileringsprosessen og lagringsperioden. Bruk av (riktig) ensileringsmiddel og tilstrekkelig med plast finner du til en viss grad som små tall i Klimakalkulatoren. Det som er mest effektivt, og drar mest på grunn av effekten på transportbehovet, er fortørking. Ligger du på tørrstoffnivå der du trenger ensileringsmiddel er det nyttig med en enkel tørrstofftest for å velge rett middel og dosering.

viktig å unngå svinn, som reduserer netto avling og fôrverdi til husdyrproduksjonen

Transport og drivstoffeffektiv kjøring

Grovfôrdyrking innebærer mye transport, og mer jo dårligere du lykkes med agronomien siden du da må høste større areal. Vær bevisst hvor og hvordan du dyrker ulike fôrkvaliteter, så du får mest mulig effektiv kapasitet ut av maskiner, drivstoff og ikke minst egen tid. Veitransport forbruker diesel og sliter dekk og redskap, så se etter muligheter for lastebiltransport. Da slipper du kanskje også valgets kval mellom optimalt dekktrykk på jordet og langs veien.

Mange har nok noe å gå på med tanke på å utnytte traktorer og redskap mer effektivt. Bruk ikke større traktor enn nødvendig for redskapen. Moderne teknikk kan hjelpe deg mye, men et kurs i drivstoffeffektiv kjøring kan være nyttig. Og kanskje er det på tide å bruke noe av tida på stropping av et lass rundballer i stedet for enda en tur med 2–3 baller?

Strøm i stedet for diesel

I sjølve grovfôrdyrkinga er det per i dag reelt sett begrensa muligheter for å gå over på strøm eller batteridrift, med unntak av for eksempel gjødselpumpe og fôrmikser, og avhengig av nett- og anleggskapasitet. Men mange er interessert i å produsere egen strøm, og i det store bildet er også det et godt klimatiltak.