Stor økning i fettprosent

Det er ikke offentlige melkekvoter i Finland lengre, men i 2020 satte det finske meieriet Valio (sammenlignbart med Tine) tak for levering fra de ulike gårdsbruka basert på leveranse året før. Som her i Norge betales det lite til ingenting for melk som leveres over dette. Det har de siste åra kommet tilleggsbetaling for fett og protein, så på Sukoinen har de hatt mål om å øke protein og fettprosenten i melka. Snittet for 2022 var på 4,8 prosent fett og 3,65 prosent protein. I 2016 lå de på 4,09 prosent fett og 3,45 prosent protein, altså har de fått til en vesentlig økning de siste åra.

Egenmalt korn

Det er i den perioden ikke gjort særlige endringer på avl eller rase som kan ha påvirket tørrstoffinnholdet i melka. De fôrer med maksimalt 8 kg egenmalt korn og 8 kg kraftfôr til kyrne som melker mest. Det egenmalte kornet er bygg og havre som de har dyrka sjøl, som males fortløpende fra en kornsilo via ei hammermølle inn til en kraftfôrautomat. De setter ikke opp fôrplaner basert på grovfôrkvaliteten, men tilpasser kraftfôrmengden etter melkeytelsen til kyrne. Grovfôret fôres ut på enkleste måte, som hel rundball på fôrbrettet to ganger om dagen.

Tørrere fôr og belgvekster

På mitt besøk på gården forsøkte jeg finne ut hvordan de hadde fått til denne betydelige økningen i tørrstoff i melka. Anu og Timo tror at hovedårsaken er at dyra har fått tilgang til mer grovfôr av en noe bedre kvalitet, og at det nå er belgvekster i fôret. I 2016 hadde de mindre fokus på fortørking, og dermed et våtere fôr. I 2016 lå tørrstoffet i grovfôret på i underkant av 30 prosent, mens de nå har et mål om å få det så tørt som mulig. De siste åra har de endt på mellom 40 og 50 prosent i snitt. De bruker melkesyrebasert ensileringsmiddel og åtte lag plast. På gården har de bestandig fôra med samme antall rundballer per fôring, så det betyr at dyra har tilgang til mye mer grovfôr i dag enn de hadde for fem år siden fordi tørrstoffinnholdet er så mye høyere.

I 2016 var det heller ikke belgvekster i frøblandinga. Nå bruker de ei mer artsrik blanding enn tidligere, både flere typer gras og belgvekster. Den frøblandinga de bruker mest har 45 prosent timotei, 20 prosent strandsvingel, 15 prosent engsvingel, 15 prosent flerårig raigras og 5 prosent hundegras. I tillegg har de med gul luserne, alsikekløver og rødkløver på det meste av arealet. De tar jevnt gode, store avlinger med et avlingssnitt på hele gården på 1 000 kg tørrstoff/dekar de siste tre-fire åra. Det siste året har de også trappa ned med ca. 1 kg kraftfôr/valsa korn per ku med mål om at tørrstoffet skulle øke enda litt mer, og det ser til ut til å gi ønska respons.

Enkelt fjøs

Melkefjøset er et kaldfjøs med drivhusplater som tak, så det var luftig og lyst, sjøl med en del snø på taket. All innredninga er av tre. Det melkes i en 2x3 fiskebeinsstall med omtrent 12 timers mellomrom. Drivhusplatene på taket hadde de gått for igjen om de skulle bygd på nytt, men de ville ha gjort en bedre jobb med montering og brukt bredere lister mellom platene. De første åra måtte det skiftes ut en del plater på grunn av de smale listene. Taket gjør at det kan bli veldig varmt om sommeren, så de har et sprinkleranlegg til bruk når sola virkelig tar for at ikke det skal bli for varmt i fjøset for dyra. Dyra er på beite hele sommeren fra mai til september med tilgang på beite hele døgnet.

Uvanlig gjødselløsning

Gjødselhåndteringssystemet på Sukoinen har jeg aldri sett maken til. I melkekuavdelingen strøs det med torv i liggebåsene. To ganger om dagen, ved melking, skrapes skiten fra gangarealet med traktor med skuffe. På endene må det skrapes noe for hånd for å få med alt oppi skuffa. Skiten kjøres deretter ut i et eget lagerbygg for tørrmøkk. Samme system hos ungdyra. Det strøs med torv i liggebåsene og det skrapes med traktor, men der skrapes det noe sjeldnere enn hos melkedyra. De bruker ca. 500 kbikkmeter torv i året til strø, og foretrekker torv framfor sagflis. I tillegg strøs med noe halm to ganger om dagen i gangarealet hos melkekyrne for lettere skraping av skit.

fast vekstskifte med fire år eng, ett år med bygg eller havre og deretter bygg med gjenlegg

Ingen husdyrgjødsel i engåra

Siden de kun har tørrgjødsel er de avhengige av å ha en del areal som åpenåker hvert år, og de har areal nok til at det fungerer. De driver rundt 1 000 dekar og 400 av disse er åpenåker hvert år. De kjører et fast vekstskifte med fire år eng, ett år med bygg eller havre og deretter bygg med gjenlegg. Ca. 200 dekar ligger et stykke i fra gården, det lengste ligger ca. 15 km unna. De bruker maksimalt 24 kg nitrogen per år på eng med lite belgvekster. På eng med mye kløver og luserne bruker de ca. 13 kg nitrogen per år. De har mål om et råproteininnhold i grovfôret på mellom 150 og 160 gram pr. kg tørrstoff/kg tørrstoff og det klarer de stort sett hvert år. De er i et område med mye kalium i jorda, og stoler på fosforet fra husdyrgjødsla gjennom engåra og bruker stort sett ei nitrogengjødsling med magnesium, mangan, svovel og selen fra Yara på engarealene.