Den kalde fine tida - nå er den her

Det er luksus for oss, nært, varmt og til tider sosialt. Jeg velger å kalle det et bondevelferdstiltak, som legi-timerer strømforbruket. Det er ikke tull heller, utrolig hvor godt det er for en sliten kropp, med vondter og belastningslidelser her og der.

Fuktig og krevende sommer

Vi har hatt en lang og fin høst her i området. Veldig godt etter den fuktige sommeren. Jammen har vi nesten glemt hvor krevende den var. Dyra ble satt inn sånn middels tidlig, grunnet våte forhold. Værmessig kunne en del ha gått ute langt utover høsten, så litt surt var det å begynne og fylle møkklager når de kunne vært ute. På samme måte var det med kyr som ble sina på sensommeren, og hadde hatt veldig godt av å gå ute og bevege seg, og ikke lagt på seg i sinperioden. Men når alternativet var at allerede opptrødd areal og beiter skulle bli helt ødelagt, fikk de komme inn.

302 Målfrid tok med venninnene ut på fylkesveien

En må være bonde for å forstå stoltheten over oppførselen til beitedyra sine. Damene våre altså, de var helt eksemplariske i sommer! Greit at det er noen måneder siden de kom inn, og at alt er bedre når en får det på avstand, men du verden så lettvint og godt det er når de holder seg på plass. Riktig nok så sørga 302 Målfrid for at volleyballavdelinga i IL Fjellmann fikk en annerledes oppvarming en kveld, da ho, brunstig og ivrig tok med seg de 45 venninnene sine ut på fylkesveien, på jakt etter flotte grønne enger (og eventuelt en okse.) Fordelen med å bo så landlig som vi gjør, er at her stopper folk bilen, folk hopper ut og bidrar til å få bølingen på rett kjøl. Og godt er det, når instinkter og flokk-tilhørighet blir mye viktigere enn lyden av kraftforbøtta, og den etter hvert nokså tafatte lokkinga mi.

Viktig at dyr blir tillitsfulle

Jeg gjør innimellom små og større oppdagelser, som er med å gjør hverdagene interessante. Det at dyr skal bli tillitsfulle er viktig for oss, og for meg et triks eller våpen. Det gjør dem enklere og tryggere å håndtere. Også gjør det hverdagene artigere! En av høstens erkjennelser var at dyr som har vært ute bare en kort periode, knytter seg enda tettere til meg og oss. Da jeg skrapa binger til kalver, etter at de hadde vært ute en måneds tid på tampen av sesongen, kom de bort og smakte på og ville ha kos, i mye større grad enn før. Kanskje har de fått større tillit fordi vi representerer noe trygt også i uvante situasjoner? Det blir fint til våren, når de vet hva strømtråd og kraftforbøtte er!

Luksus å fyre med ved dagen lang

Vi er inne i en skikkelig kuldeperiode nå, det er fantastisk nydelig. Jeg setter ekstra stor pris på å få bo og leve her, og kjenner på hvor storslått naturen er. Så utrolig heldige vi er! Det er godt å kjenne på at en «er på riktig sted.»

En annen ting jeg setter stor pris på, er all veden som gutta har fiksa. Det er luksus å kunne fyre dagen lang, med tørr og fin ved. Ekstra artig er det at yngstemann her, som har drevet med vedarbeid fra han var liten, har steget i gradene. Han var ute i timevis, dag etter dag, fordi han likte så godt å holde på. I vår tok han motorsagkurs, og har bytta ut håndsaga og øksa. Det må jeg si jeg unner han. Godt håp for rydding av beiter og kanter framover. Veden vil han vel gjerne selge, han har skjønt at det finnes et marked for det. «Gutn bli hainnj», som vi sier her.

Litt spesielle resultat på grovfôranalyser

Det er alltid spennende å få svar på grovfôrprøver, og få et klarere bilde av hva man har å tilby. Vi fikk til dels spesielle resultat, som tilsa at det kunne bli en krevende vinter med lite protein i fôret, høyere innhold av smørsyre enn vi er vant til med mere. Heldigvis jevnt over bra med energi. Vi fikk bekrefta antakelse om utvasking av gjødsel grunnet regn. Vi veksler på skifter å hente baller fra i større grad enn før, og følger opp både kua og tankprøvene tett. Vinteren er lang, men hittil har det gått bra, kua leverer på godt vis. Også jeg da, som er ukuelig optimist, og ble redd dette gikk rett til dundas. Utrolig hva som fungerer, og en må jo bruke det fôret en har.

Det er tøffe tider for bønder om dagen, som i alle næringer og bransjer. Alle har fått kjenne at økonomien er krevende. Vi ser økende forskjeller, alle må prioritere i større grad. Det i seg sjøl har vi ikke vondt av. Men en kan lure på hvor det skal ende. Hvor lenge varer den urolige situasjonen i rundt oss? En blir litt redd på egne vegne, og for hele verden. Hvor er vi på vei?

Vi veksler på skifter å hente baller fra i større grad enn før, og følger opp både kua og tankprøvene tett.

Hvor skal en hente motivasjonen?

Jeg henter den ofte i fjøset, blant dyra våre, som jeg er så glad i. De svarer på godt stell, rikelig med mat og vann, og et lunt fjøs – med å vokse, ta seg kalv, bli melkekyr, og samtidig vise oss hvem de er. Det er så meningsfullt!

Jeg kan finne den på veien mellom fjøset og huset, på tur inn til frokost. Når jeg ser hvor vakkert det er ute, hvor fin gården vår er, og kjenner på at jeg er heldig. Så tett på livet, i alt og ett.

Jeg finner den i bærskogen eller i skiløypa, på kanotur på Kalvhåggåtjønna eller til fots på Gjømshøgda, fjellet vårt.

Jeg finner den i dugnadsarbeid for bygda, som tillitsvalgt i landbruket, på bondefrokost med kolleger – i møte med trivelige og dyktige folk.

Jeg finner den ved å følge ungdommer på veien ut i voksenlivet, med alle samtaler, muligheter og utfordringer det gir. Samtidig kjenne at vi to som starta denne familien, skal få mer tid til å gjøre ting i lag, bare vi to, også utover å gå i fjøset og utvikle gården.

Jeg finner den ikke hver dag. Noen dager kjenner jeg at det er tungt. Når ei ku er sjuk, når været gjør alt krevende, når regningene bare blir større og større, og fler og fler, mens inntekta ikke på langt nær holder følge. Og så tror vi at vi skal klare dette uten inntekt utenom! Er det mulig at noen vil drive med dette etter oss? Det er så mye som virker som det går i helt feil retning. Da spør jeg meg hva det er vi holder på med, hva jeg bruker livet mitt på. Hvorfor orker vi å fortsette?

Fordi vi har den viktigste jobben av alle. Vi produserer mat! Til folk som trenger det, vi blir stadig flere. Vi er en del av den viktige beredskapen i landet vårt! Vi legger et år bak oss som tydelig har vist verdien av å eie både jord og skog. Om det kan virke naivt, så har jeg uansett hva vi møter av utfordringer, ei grunnleggende tru på at vi trengs, nå og i fremtida. Vi lager maten, på en bærekraftig måte. Vi skaper liv i distriktene, bosetting, arbeidsplasser og vi holder landskap åpent og skaper med det grunnlag for reiseliv og aktivitet, i hele landet!

Lysten til å fortsette med dette er der, stort sett. Og jeg har troen på at vi med å stå i lag, og jobbe mot felles mål, ved å bruke alle muligheter vi får til å snakke fram alt vi er og står for, skal nå fram med jobben for bedre vilkår.

Her i heimen ble dette den eneste teksten som ble forfattet i førjulsstria, julebrevet til slekt og venner uteble. Mulig jeg skal sende dem dette.