Fjøsnissen og hans rampete fettere

Den gamle nissen satt så trist
på låven julekveld.

De glemmer meg nok nå som sist
og spiser grøten selv.

Hvor ble hun gamle Guri av?
Hun var så snill og blid.

Hun alltid julegrøt meg gav, men nå er det forbi.

Jeg passet både fjøs og stall i mange, mange år.

Nå er jeg gammel, klein og skral,
det er visst best jeg går.

Og nissen satt på låven gjemt og gråt så tåren rant.

Han skjønte nok at han var glemt,
da ingen grøt han fant.

Men månens ansikt tittet mildt igjennom gluggen inn,

Og mus og rotter danset vilt omkring i måneskinn.

De pep og spratt og var så glad,
at nissen måtte le.

Han lo og tørket tåren av
– til slutt han danset med.

I denne gamle julesangen av Margrethe Munthe møter vi den gamle, norske fjøsnissen, som er trist og lei fordi han ikke lenger får grøt på julaften. Han skulle nok ha meldt flytting til gården til Elisabeth Irgens Hokstad i Larvik, for hun setter fortsatt ut grøt til nissen hver julekveld. Hun sier selv at dette er en viktig tradisjon for å unngå bråk og tull i fjøset det kommende året: «Jeg er helt avhengig av den hjelpen Fjøsnissen kan gi meg for å passe på dyra. Det er tross alt mange timer om natten, der alt kan skje og hvor jeg må sove. Først og fremst er det kalvinger og syke dyr som trenger tilsyn, der nissen kan være til god hjelp. Men grøt til jul er også en slags forsikring så man slipper løse dyr som har kommet ut av binger eller klart å åpne dører.»

Fjøsnissen, eller gårdsnissen, som han også kalles, er nok en kjent figur for mange bønder, selv om de kanskje ikke har møtt ham personlig. De fleste vet at han egentlig har veldig lite til felles med den amerikanske julenissen. Hans slektninger er de underjordiske. Fjøsnissen kan nok virke koselig, der han sitter i nikkers, lusekofte og rød topplue, men egentlig var han ganske lunefull og uberegnelig. Dersom man ikke stelte pent med sin lokale fjøsnisse, kunne man risikere at dyra ble sjuke. Nissegrøten på julaften kunne med andre ord være et spørsmål om liv og død.

Bonden Elisabeth er blant dem som kanskje kjenner nissen bedre enn mange andre. Hun forteller: «Fjøsnissen hos oss har forresten nesten bare grå klær med unntak av rød lue og røde votter. Regner med du vet at han bare har fire fingre på hver hånd? Han er veldig sky og sjenert, det er jo nisser som regel. Vi ser ham nesten aldri, men når vi er helt stille kan vi ofte høre ham et eller annet sted i den store, gamle låven.»

Blant fjøsnissens slektninger finner vi hans fettere i vest, de islandske «jólasveinar». De var ganske vanskelige å ha med å gjøre. Historiene om de 13 julenissene, om deres fæle foreldre, trollene Grýla og Leppalúði, og julekatten «Jólaköttur», var såpass skremmende at danskekongen visstnok på et tidspunkt forbød islendingene å skremme ungene med nissene. Han syntes visst det grenset til barnemishandling. Denne gamle, islandske julesangen beskriver de skumle «jólasveinane»:

Jólasveinar ganga um gólf með gildan staf í hendi,

móðir þeirra sópar gólf og flengir þá með vendi.

:/: Upp á stól stendur mín kanna,

níu nóttum fyrir jól þá kem ég til manna:/:

I motsetning til den norske fjøsnissen, bor ikke de islandske julenissene fast på gården. Hele nissefamilien lever utenfor bygda og sivilisasjonen, men hvert år i desember, dukker de opp på gården én og én. Den første kommer til gården 12. desember, og den siste kommer på julaften. Så forsvinner de etter jul, en av gangen, slik at trettende dag jul er man endelig kvitt alle nissene.

Navnet deres antyder på hvilken måte de gjorde ugagn. For eksempel nissen «Hurðaskellir», som dukker opp 18. desember: Han smeller hardt med dørene, og prøver å få ungene til å gjøre det samme. «Kertasníkir» dukker opp på selveste julaften, og hans spesialitet er å stjele stearinlys.

Historiene om «jólasveinar» dukker først opp på 1600-tallet, og ble altså brukt som en slags barneoppdragelse. Hvis man ikke oppførte seg greit, risikerte man å havne i trollet Grýlas store, svarte gryte.

Heldigvis for islandske barn gikk jólasveinane gjennom en ganske omfattende personlighetsendring på begynnelsen av nittenhundretallet. De ble, i likhet med den norske nissen, påvirket av «Sankt Nicolaus» og ble betraktelig mer gavmilde. I dag gleder islandske barn seg til «jólasveinane» dukker opp fra 12. desember og utover. Barna setter fram en sko i vinduskarmen om kvelden, og hvis de har vært greie, kommer det noe godt i skoen innen neste morgen. Hvis barna ikke har vært lydige og oppført seg ordentlig, får de en gammel potet i skoen.

De islandske julenissene har altså forandret seg ganske mye, men hvordan har det gått med den norske fjøsnissen? Han som passer på dyrene, og som blir veldig glad for risgrøt med smørøye? Elisabeth deler følgende bekymring med oss:

«Det som er utfordringen nå er at det blir stadig lenger mellom låver der det er dyr, og da blir det veldig vanskelig for nissene å finne seg kjærester. Det blir fryktelig langt å gå på små nissebein. Moderne fjøs er heller ikke så godt egnet for nisser å bo i. Fjøsnisser er derfor ganske utrydningstrua. Det er viktig for nissepopulasjonen at vi får en politikk som gjør det mulig å fortsette med dyr også i litt mindre og gammeldagse låver.»

Kilder: Elisabeth Irgens Hokstad, bonde og politiker.

https://arcticportal.org/ap-library/news/2231-jolasveinar-the-icelandic-yule-lads

http://notendur.snerpa.is/systaoggaui/jolasveinar-ganga-um-golf.htm

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3lasveinn