Dyrevelferdsmeldingen vil heve lista

Regjeringen har varslet en ny dyrevelferdsmelding i 2023. Den vil sette kursen for dyrevelferd i husdyr­produksjonen, og mange ser med spenning fram til hvilke konkrete mål og tiltak som vil bli varslet.

Alt tyder på at betydningen av dyrevelferd bare vil øke. For næringa er utfordringen at betalingsviljen til for­brukerne ikke står i stil med ønskene og at kravene som kommer ikke alltid er tuftet på kunnskap. Norsk mat må også konkurrere mot importerte matvarer som kan være produsert med langt mer lemfeldig standard for dyre­velferd. Med galopperende kostnadsvekst og utsikter til reduserte kvoter er det ikke mye rom for kostbare reformer. Løsdriftskravet fra 2034 og de nye kravene til ­båsfjøs fra 2024 vil bli utfordrende nok å gjennomføre.

For mye bruk av bremsepedalen er imidlertid en dårlig strategi. På noen områder må vi gi gass for å opprettholde dyrevelferd som et konkurransefortrinn for norsk melk og storfekjøtt. Vi har sett på andre dyreslag at matkjeder tar initiativ som tvinger fram endringer, og vi har dyrevelferdsorganisasjoner og influencere som er dyktige til å påvirke opinion og politikere. I Danmark har storfenæringa fått nye dyrevelferdskrav som på noen områder går lenger enn norsk regelverk.

Kampen om definisjonsmakten vil hardne til og krever at næringa er på hugget. Etableringen av dyrevelferdsprogrammet med obligatoriske veterinærbesøk vil gi god dokumentasjon på dyrevelferden rundt om i norske fjøs og stimulere til at det ryddes opp i det som er for dårlig. Nesten halvparten av alle storfe­besetninger er allerede besøkt, og alle skal ha et ­obligatorisk veterinærbesøk hver 16.måned. I melkebesetningene vil dyrevelferdsindikatoren til Tine både gi løpende dokumentasjon og tenne rødlampene hvis det er områder der det må tas tak.

vi må ikke tro at verden rundt oss står stille

Løsdrift fra 2034 er det viktigste dyrevelferdstiltaket i norsk melkeproduksjon. Utover det tror vi presset mot næringa særlig vil komme på oppstalling av okser (krav om mjukt liggeunderlag og beite/mosjon) og samvær ku/kalv. Oppdrett av okser på fullspaltebinger må vi innse at tiden har løpt fra, men et beitekrav for ukastrerte okser er urealistisk å gjennomføre. For ku/kalv mangler vi fortsatt mye kunnskap om praktiske og økonomiske løsninger for gjennom­føring. Vi trenger også å vite mer om hva som vil gi best dyrevelferd både for ku og kalv. Derfor trengs det mer forskning før vi kan diskutere tiltak.

For Geno er avlen naturlig nok det viktigste bidraget til dyrevelferd i melkeproduksjonen. NRF-avlen sparer årlig våre kyr for et enormt antall sjukdomstilfeller og vanskelige kalvinger som ville medført dårligere ­dyrevelferd. Økt kolletfrekvens fører til at færre kalver må utsettes for avhorning. Med GS-analyser kan arvelig defekter oppdages, og okser som bærer slike gener utelukkes fra avlen.

Vi har mye å vise fram når det gjelder dyrevelferd, men vi må ikke tro at verden rundt oss står stille. Her som i mye annet er ikke det som var godt nok i går bra nok for framtida, og er det en ting som er sikkert er det at den nye dyrevelferdsmeldinga vil legge lista høyere enn den forrige. Storfenæringa må møte dette med å ta en proaktiv rolle og unngå at vi kommer bakpå. Det er bedre å bruke ressurser på utvikling enn forsvar mot kritikk.