Begge hjemme på heltid

I dag er det oppholds og sol her, kua skal få ut igjen på gras. Vi har måttet holde dem inne periodevis, for at de nye fine beitene ikke skal bli helt ødelagt. Fordelen med det er at det blir veldig mange ganger å hoppe og sprette av glede, over å komme ut for kua.

Siden mai, har både jeg og mannen vært hjemme på heltid. Det er egentlig ganske fint, om noen skulle lure på det. En overgang for oss begge, og noe vi alltid har ønska oss. Nå er det mindre stress, på alle måter. Så får vi se da, hva vi får ut av dette. I overkant optimistisk å tenke at en skal leve på luft og kjærlighet, etter 30 år i lag. Men så er jo lufta i Hoston spesielt god og frisk!

Sommeren har bydd på ulike utfordringer, som vanlig har tida gått veldig fort. Når vinteren var så snørik, og våren som en ­konsekvens av det lot vente på seg, gikk vi egentlig rett over i sommer. Det beste med sommer er når hele folket er i arbeid, om det er gårdens egne, eller andre bidragsytere. Det er sånn stas at ungdom vil være her og bidra, det er motivasjon for alle generasjoner her.

Livsprosjektet

For egen del gjør jeg meg mange refleksjoner, økende i takt med alderen. Jeg er midt i dette livsprosjektet, som vi fører videre etter at mine foreldre bygde det opp, og som bror videreførte. Nå har vi drevet i straks 20 år, og er så heldige at vi fortsatt har hverandre, og er friske. Barn har blitt ungdom, som bidrar hver på sitt vis. Jeg er like gammel nå, som mor var, da vi mista far.

Respekten og beundringen for det de utretta, og for hva mor har stått i, blir større for hvert år. ­Kanskje evner jeg bedre å forstå noe av det de sto i. Og når jeg nå i juni, så på våre to sønner som sammen med faren sto på og koste seg med slått i lag, slo det meg at det fikk min far aldri oppleve. Det er ikke veldig produktivt å dvele med fortida, men et viktig perspektiv å ta en gang iblant. Det er med og gir dette en dypere mening. Jeg trenger å kjenne på det, kanskje ­spesielt når det er krevende både værmessig og økonomisk.

Lagarbeid

Utrolig godfølelse når pappaen kan ta en kaffe på verandaen, mens to av ungene sørger for at slåtten går sin gang. Eller at den ekstra timen i fjøset ikke går utover middagen (ihvertfall en gang i blant), når storjenta ordner opp. Artig å se at de vokser til, tar del i arbeidet, og har meninger og fornuftige tanker om løsninger og veien videre. Sjølsagt er det ikke like gøy alltid, ikke er vi enige alltid, men du verden, så god læring det er. Arbeidslivet handler dels om å gjennomføre oppgaver som ikke er rasende festlige eller spennende, og å måtte ta ansvar. Det kan vi med hånda på hjertet si at gjengen har fått erfart. Lagarbeid, er et beskrivende ord for livet på et gårdsbruk i drift. Alle må bidra, hver på sitt vis. Alle oppgaver er viktige. Å servere vafler eller is til arbeidsfolket, det er undervurdert. Alle trenger påfyll og motivasjon, også sånne typer maskineri må smøres!

Geno hentet kalv

I år feira vi nasjonaldagen to dager til endes! 16. mai kom Geno til gards og henta kalven 420 Hege, som skal brukes til embryoproduksjon. Jeg var så stolt at jeg ikke visste hvilken fot jeg skulle stå på! Historisk for oss, da det er første gang vi leverer kalv. Ho har nok fått med seg det beste fra både mor og far. Vi ­gleder oss til å følge ho videre! ­Sjansen er stor for at ho ender opp som mjølkeku her på Vangen, når oppdraget for Geno er utført. Ekstra gøy var det å få melding og bilde fra avlsrådgiver Ragnhild, som hadde sett innom ho på Øyer, på ferietur. Det kaller vi ekstra service!

Sommeren har brakt med seg flere hendelser på avlsfronten, vi har for første gang fått lagt inn embryo. Artig å få litt mer innblikk i hvordan det fungerer, og det er utrolig kjekt at vi har en veterinær i nabobygda som har starta med dette. Vi har enda ikke sett noen tegn til ny brunst, så håpet er absolutt til stede. Ei ku med bein som ikke er noe å avle på, fikk dermed sjansen til en laktasjon til.

Fort å glemme alt som faktisk er gjort

Å se tilbake på en vår og sommer, mens sommeren enda er her, er interessant. En er smertelig klar over utfordringene, om det er ­dårlig vær, for lite tid, høye kostnader eller sviktende avling. Men det er fort gjort å glemme alt det som er gjort, og som faktisk ble bra!

Innkjøp av et lass med lett-grinder, viste seg å være gull verdt i tilvenning av ungdyr som skal ut. Det å få venne seg til lufta, lyset og lydene ei stund, før de skulle finne ut hva strømgjerde var, er genialt. Nesten komisk, hvor greit det har gått, og flaut hvor mye styr vi hadde kunnet unngå ved å gjøre det sånn tidligere. Utrolig hvor store forskjell små endringer kan gjøre! Vi er i gang med å lage ny luftegård og beite til de minste kalvene, på mer permanent basis. En av de tingene vi har utsatt, som jeg har forventninger til.

Annerledes beitesesong

Beitesommeren har blitt annerledes, spesielt for mjølkekua. Det har ingen hensikt å slippe dem ut for å tråkke i stykker forholdvis nysådde beiter, eller risikere trøbbel med klauver på grunn av gjørme og småstein. De fleste dager har de fått valget, men stort sett rusla inn etter en liten luftetur. Beitene ser dårlige ut, og vokser sakte, det er trist. Både ungdyr og sinkyr har større områder og gå på, med god plass, mye bakker og en del skog, det fungerer greit. Vi har tilsyn og opptelling hver dag, eller annenhver dag, faste gjøremål som er trivelige og viktige. Det hender jeg tviler på ku-lokken, om den er så effektiv som jeg liker å tro. Her om dagen sto jeg og lokka i lang tid, og den eneste som dukka opp, var et ekorn.

Ønsker beitesesongen kan vare lenge….

Nå er jeg veldig fornøyd med flokkene som går ute, rolige og snille, hele hopen. Jeg ønsker meg at beitesesongen kan vare lenge…. Nå gjenstår det å få ut noen yngre kalver, forskrifter eller ei, vi slipper dem ikke ut for å stå å «kure» i 8 grader og bortover-regn. Men hvis det tørker litt mer, skal de få beite i noen uker. Ungdyrfjøset er vaska, og kufjøset står for tur. Det jobbes med områdene vi dyrker, sjøl om regnet har gjort det mer krevende. Vi trenger opphold for å få fremgang!

En anna ting vi gleder oss over, midt i strømkrisen, er at solcelleanlegget ruller og går. Litt mer sol hadde jo ikke vært dumt, men uansett er det inspirerende at vi bidrar godt til eget forbruk. Takene er jo der, sola er en ressurs vi kan utnytte.

Dager og uker flyr av gårde, snart skal to av tre ungdommer ut å prøve vingene sine. Det blir spennende for alle parter. Jeg tenker det må bli fint å være både kyr og katter her på gården, når mora trenger noen å øse all omsorgen over…. Dyrevelferden bør ha potensial for å nå nye høyder.