21 år siden vi flytta nordover

Det er nå snart 21 år siden vi tok med oss alt vi eide og flytta nordover, fra Trøndelag via Ås i Akershus og til Finnmark. Et flyttelass som ikke var så veldig stort den gangen, men som inkluderte tre unger i alderen 4 – 9 år og en liten flokk med huskyer. Vi kjøpte dette gårdsbruket lengst nord i Finnmark, nesten usett. Min mann hadde vært nordover på vinteren og sett på bruket og møtt de forrige eierne.

Ville utvikle gårdsdrifta

Vi flyttet nordover med ønske om å utvikle gårdsdrifta, og å bruke naturen rundt oss som rekreasjon. Det ble mye gårdsarbeid, og mindre rekreasjon enn vi trodde på forhånd. Effektiviseringa i landbruket har gått fort, og etter hvert har gårdsdrifta blitt en mindre del av inntektsgrunnlaget vårt. Vi har hatt litt forskjellige jobber og verv utenfor gården, og nå jobber altså min mann full tid i DeLaval. Det har vært hektiske år. Vi startet som et melkebruk med gjennomsnitts kvotestørrelse, men er nå som et småbruk å regne. Det kommer mest av at vi ikke har mer tilgjengelig dyrka eller dyrkbar jord. Samtidig ser vi også at det har sine fordeler å ha en produksjon som er tilpassa ressursgrunnlaget. Der vi eier både jord og kvote, og kapasiteten ikke er sprengt til enhver tid.

Ikke angret på valget

Vi har ikke angret på valget, at vi reiste nordover den gangen. Men stadig oftere utover vinteren og våren har jeg tatt meg selv i å gå og gruble over framtidsutsiktene. Sist skrev jeg at vi opplevde usikkerhet på grunn av store kostnadsøkninger. Etter det har vi vært vitne til krig i Ukraina, og ytterligere kostnadsøkninger.

Det er mange spørsmål som dukker opp. Vil det i framtida være mulig å drive landbruk i hele landet? Vil det være politisk vilje til at jeg kan produsere melk på 70 grader 35 minutter nord? Vil vi greie å beholde så mye produksjon i Finnmark at det er mulig å opprettholde en nødvendig infrastruktur rundt landbruket? Vil det i framtida være mulig å drive melkeproduksjon på de små bruka som vi har her i området, og i flere andre deler av landet?

Økt fokus på matvareberedskap

I de 21 åra vi har holdt på med dette, har situasjonen aldri vært i nærheten av den vi står i nå. Finnmark er nærmeste nabo til Russland og næringslivet i øst sliter på grunn av krigen. Sanksjoner fører til bortfall av samhandling over grensa. Bønder over hele landet er med rette dypt bekymret for økonomien, og folk flest er bekymret for den usikre situasjonen og for matsikkerheten i framtida. Forhåpentligvis har dette gjort at befolkningen, og ikke minst våre politikere, har fått mer fokus på matberedskap. Det må da være gode grunner for å holde matproduksjonen i gang over hele landet. Hva skjer dersom vi ikke får importert alt vi i dag tar som en selvfølge?

Sparte mye på tidlig gjødselkjøp

Men nå tenker jeg at det er nok grubling. Når dette skrives, i midten av april, har vi her nord så vidt begynt å tenke på våronna. Prøver å planlegge litt, og bestille alt vi ikke har på plass enda. Heldigvis kjøpte vi gjødsel i fjor sommer/høst, og det har vi gjort i alle år. Det har vi nok spart en del på også tidligere år, men i år ble det helt ekstremt stor prisforskjell avhengig av når man kjøpte gjødsla.

Vanskelig å få solgt oksekalver

I fjøset går det stort sett bare fint. Vi har hatt litt spredt kalving i vinter, og er godt i rute med melkeproduksjonen. Det har vært vanskelig å få solgt oksekalver som livdyr denne vinteren, så det begynner å bli litt fullt i fjøset. De vokser fort ut av bingene. Blir det ingen annen råd så må vi dessverre slakte en del oksekalver, og det er ikke noen god løsning. Vi har basert oss på å selge dem, først og fremst på grunn av at vi har knapt med areal og dermed fôr. Vi kunne muligens hatt plass til noen okser, men det krever litt ombygging i gamlefjøset som vi enda ikke har fått gjort.

Inviter naboen på en kaffe

Vi må prøve å se lyst på framtida. Med nybygd fjøs har vi heller ikke noe annet valg. Jeg tror også det er viktig at vi ikke snakker næringa ned, men har trua på at det finnes løsninger. Her har lyset i hvert fall kommet tilbake og dagene er blitt lange. Forholdene i fjellet er fantastisk fine, og vi går inn i den tida der finværsdagene ofte brukes i skiløypa eller skutersporet som det egentlig er. Det har vært en del oppmerksomhet om på bondens velferd i det siste. Det er nok forskjellig hva vi legger i velferdsbegrepet. For meg er det å komme ut i fjellet og få litt fysisk aktivitet god velferd. For andre kan det være en skutertur, og å sitte på et fjellvann og fiske på isen. Vi vet at det er mange som sliter nå, så det kan absolutt være på sin plass å invitere naboen på en kopp kaffe. Eventuelt få til treffpunkter for bønder og andre, gjerne gjennom bondelag eller produsentlag. Av egen erfaring føles det mer forpliktende når man har en avtale, eller om man bare stikker innom tilfeldig. Uansett, nå gjelder det å komme seg ut i vårsola, treffer kolleger og venner og samle krefter til en kort og hektisk sommer.