Første gang semin kom inn i jordbruksavtalen

1972 var første gang midler for utjevning av seminkostnader kom inn i jordbruksavtalen. Avdelingsleder Gunnar Nyhus skriver i Buskap og avdrått nr. 3 i 1972 at det ble bevilget 3,5 millioner kroner til utjevning og nedskriving av inseminasjonskostnader i dette årets jordbruksoppgjør. Han skriver at mens alle betaler lik sædavgift varierer inseminasjonskostnadene mye fra distrikt til distrikt rundt om i landet. Kostnadsnivået i de gunstigste områdene ligger på 20 – 30 kroner pr. påbegynt ku, mens i de dyreste områdene kan nivået være både tre og fire ganger høyere. De fleste må betale det som det koster selv, enten direkte til veterinær eller semintekniker eller gjennom meieritrekk. I noen tilfeller dekkes deler av inseminasjonskostnaden gjennom tilskudd av ulike slag. Landbruksdepartementet har de siste tre årene bevilget 10 kroner pr. ku lenger enn 20 km fra seminteknikers bosted, mens veterinærene får refundert inseminasjonsreiser utover 20 km fra fylket. Nyhus viser til at NRF har vært svært opptatt av at bonden bare skal betale opp til et rimelig nivå for inseminasjon og at tilskudd til inseminasjonsreiser vil være en støtte til distriktene. Avslutningsvis skriver Nyhus at de bevilgede midlene vil kunne ta bort alle kostnader over 40 kroner pr. ku. Justert for konsumprisindeksen fra 1972 til 2021 tilsvarer 40 kroner 318 kroner. I dag er prisen 360 kroner for teknikerinseminasjon og 410 kroner for veterinærinseminasjon.