Tenke globalt – handle nasjonalt

Mens den grusomme krigen i Ukraina går inn i sin tredje uke, ser vi tydeligere og tydeligere tegn til en global matvarekrise under oppseiling. Risikoen for at prisveksten på innsatsfaktorer ville redusere produksjonsvolumet har vi sett en stund. Krig i Europas kornkammer betyr at ting blir mye verre.

Russland og Ukraina står for 29 prosent av all hvete som handles på verdensmarkedet. Regjeringen i Ukraina har allerede innført restriksjoner på eksporten av hvete og mais. Med en pågående krig er også årets hveteproduksjon høyst usikkert. I tillegg er Russland storprodusent av kalium og svovel som er helt sentralt i mineralgjødselproduksjonen. Hveteprisene i Chicago steg med 60 prosent bare på ei uke i mars, og FAOs matvareindeks var i februar høyere enn noen gang før.

Krigen i Ukraina kommer oppå problemene vi allerede hadde med høye energipriser, pandemi og klimaendringer. FNs klimapanel anslår at en tredjedel av all dyrket mark i verden vil være uegnet til matproduksjon mot slutten av århundret og at dyrkingen på arealene som kan brukes vil bli langt mer krevende.

De dystre scenarioene for den globale matproduksjonen har fått selv Aftenposten på lederplass til etterlyse nasjonalt beredskapslager for korn. Helt fra 1928 til 1996 hadde vi korn for et års forbruk i beredskap. Fra 1996 ble ordningen trappet ned og fra 2003 helt avviklet. Holdningen har vært at det alltid vil være mat å få kjøpt for den som har betalingsevne.

Holdningen har vært at det alltid vil være mat å få kjøpt for den som har betalingsevne

I Kina har Xi Jinping nok hvete, mais og ris på lager for minst et års forbruk for sine 1,4 milliarder innbyggere, mens vi her på berget ikke har mer enn det som ligger på lager på korntørker og møller. I Hurdalsplattformen er det nedfelt positive formuleringer om beredskapslager, men foreløpig har fint lite skjedd.

Med utsikter til hvetemangel på verdensmarkedet er det naturlig å tenke at vi som et strakstiltak bør øke vår egen produksjon. Men det er det stikk motsatte som kan bli resultatet. Høye gjødselprisene gjør at mange kornbønder teller på knappene om de skal knipe inn på gjødselmengdene eller kanskje redusere hvetearealene. Landbruksminister Sandra Borch har lovd både økte priser og kompensasjon for gjødselkostnader. Så lenge lovnadene ikke vil bli konkretisert før jordbruksforhandlinger starter er det fare for at toget for årets sesong har gått når tiltakene kommer.

Kriser i kø gir håp om økende politisk forståelse for at vi må øke vår selvforsyningsgrad. Vi må reservere mer av de beste arealene til produksjon av matkorn og proteinvekster. I et slikt bilde blir grasressursene utrolig viktig for vår totale matproduksjon. Graset må stå for en større del av fôret i melk- og storfekjøttproduksjonen slik at importen reduseres. Kanskje kan gras i framtida også bli en kilde til protein både for andre husdyr og mennesker.

Derfor er det et illevarslende tegn at av over 700 melkebønder med båsfjøs i Vestland hadde bare fem søkt Innovasjon Norge om investeringsmidler midt i februar. Dette taler sitt tydelige språk om at investeringsmidler alene ikke er nok – det må til en styrking av bondens økonomi som gir motivasjon til å satse.

Nå gjelder det mer enn noen gang å tenke globalt og handle nasjonalt. Analyser og kunnskap har vi mye av, men det skorter på handlekraft.