Altfor mye dyr

Vi er i siget her, med kyr og kviger som kalver til stadighet. Et resultat av kvotekjøp og økt forholdstall i korona-åra, er altfor mye dyr. Det er rimelig stimulerende å greie og produsere mer mjølk enn noen gang før, men – det har også en bakside. Jeg er jo sjølsagt glad for at det har gått fint med kalvingene og at de friske og fine. «For mange» småkalver, som vokser til og trenger enda mer plass og enda mer fôr, og bidrar til fulle møkklager, enda tidligere enn før. Vi har oss sjøl og takke, eller skal jeg si, meg sjøl? Siden jeg påberoper meg å være sjef …

Vi som alle andre, må ta små og større klimagrep,
om vi vil eller ei

Mye vær i starten på året

Det har vært mye vær i starten av 2022, sånn at det holder – og jeg har tru på en rolig fortsettelse av vinteren, og tidenes vår og sommer. Nå har vi så mye snø som det var i gamle dager, «rættle vinter», som vi sier på trøndersk. Det er flott det, så skiføret er sikra i lange tider. Får bare håpe det er borte før 17. mai. I denne bygda vet en aldri …

Det er mye spennende som skjer på gården, midt oppi det alvoret og tungsinnet som tidvis preger næringa. Eller, det er i hvert fall det inntrykket som kommer gjennom ulike medier.

Solcellepaneler

Når det våres litt mer, skal vi montere solcellepanel på taket på en av driftsbygningene. Dette er et spennende prosjekt, som har aktualisert seg mer og mer i takt med økning i strømprisen. Bærekraft er viktig for oss, i dette tilfellet i form av en fornybar og utslippsfri energikilde. Vi som alle andre, må ta små og større klimagrep, om vi vil eller ei. Dette er ei investering som gir avkastning på lang sikt. Da er det et paradoks at vi om dagen stiller oss spørsmål om utviklinga i landbruket … Er det realistisk å se for seg at vi har samme produksjonsomfang langt fram i tid? Vi stiller oss spørsmål om når dette prosjektet blir lønnsomt, om vi går ned i dyretall og produksjon, og dermed ser inntjening senere. Samtidig kan det å gå ned i produksjon være bærekraftig på andre måter. Større andel norsk for – dyrevelferd – bondevelferd – mindre transport – mindre møkk – færre dyr…. Og så kan det rett og slett hende mestringsfølelsen øker, nå føles det som vi er i etterkant litt for ofte, og ikke rekker noen ting ….

Jeg må stoppe opp noen dager, for å kjenne etter hva det er jeg og vi driver med. Hva har vi brukt de siste 20 år til? Og hva har andre brukt dem til? Hva sitter vi igjen med? Hva har dette gått på bekostning av?

Rikdom? På hva?

Mening og glede, kjærlighet til dyra, til naturen, til det å skape noe. I lag, for oss sjøl, for familien, for å videreføre drømmer. For Norge, for verden rundt oss. For kommende generasjoner, for egne barn og etterkommere, men også for andre. Det setter ting i perspektiv.

For meg er det viktig hvordan vi fremstår som næring, for folk utenfor næringa. Og det er de fleste av oss. Dem som skal sørge for avsetning av produktene våre, og ha tillit til vår eksistens, vårt dyrehold og vår produksjon.

Jeg elsker å jobbe med dyra, og få følge liv hele veien, få lov til å prege dem og ha deres tillit. Å spille på lag med og forvalte jorda/eiendommen. Det er rikdom for meg. Ekte rikdom, som varmer hjertet mitt og gjør meg stolt.

Men det hender at jeg føler meg litt dum. Dum og naiv, som har brukt mye av livet mitt for å produsere mat, for en slikk og ingenting. Og vært villig til stadig å endre planer og mål, for å følge føringer og produksjonsmuligheter. Vi har sagt ja til å være med på karusellen, til å løpe fortere og fortere. Uten at vi har mer igjen for det. Vi som mange andre har brukt det meste av ressurser fra arbeid utenom, til å utvikle gården. Alltid med ei tru på at det blir bedre, om vi jobber litt mer, blir litt større. Noen ganger er jeg redd denne tålmodigheta og utholdenheta ender i utmattelse.

Trenger noe som motiverer meg

Jeg trenger å ha noe som motivere meg. Stort sett holder det med det daglige arbeidet, og sjå at dyra har det godt, at de leverer og svarer på innsatsen vi legger ned for dem. Andre ganger er det motivasjon nok å kjenne på at dette er et familie- og livsprosjekt, som gir så mye. Men det hender jeg kjenner at det tapper meg for energi, og at jeg blir mismodig.

Da trenger jeg anna input og inspirasjon. Derfor kom tilbudet om å delta på Friskere kyr, i regi av Tine, til rett tid. Det er utrolig inspirerende å få oppfrisking og påfyll av gode innledere. Jeg hadde nesten glemt hvor inspirerende det er med påfyll av fag i et rom sammen med andre, ikke gjennom digitale flater. Og ikke minst i møte med kolleger, som også vil ha fokus på dyrehelse og forebygging. Jeg gleder meg til fortsettelsen! Det er mye læring i å ta en runde i fjøsa til hverandre, og få gode innspill og spørsmål, samtidig som en alltid kan hente tips om gode løsninger og måter å gjøre ting på. For min del er det litt av ei erkjennelse at jeg nok er den eldste bonden i gruppa vår… Velger å tenke at det er veldig positivt at det kommer unge, ivrige og dyktige bønder – med stor vilje til å lære og utvikle seg sjøl og drifta på eget bruk. Og de har massevis å lære meg, hver og en av dem i erfaringsgruppa jeg er med i.

Skjebnetid

Dagene blir merkbart lengre. Jeg synes det skjer like plutselig hvert år. Følelsen av sol og varme, og fugler som forsiktig prøver seg på litt kvitring, sånt gjør meg glad.

Vi skal nyte vinter og roligere dager (i hvert fall kvelder), og ser fram til vår – med vår tids mest spennende og krevende situasjon rundt jordbruksforhandlingene. Ei skjebnetid for jordbruket, det har vi hørt flere ganger. Nå er det virkelig det.

Å stå sammen og å virke sammen, har vært det viktigste våpenet for å lykkes i landbruket. Det er det også nå. Jeg har tro på at det lar seg gjøre å kombinere opprørsstemning og framtidstro. Med ønske om en flott vinter og mange gode dager i verdens viktigste, og kanskje mest undervurderte, jobb.