Hva er allemannsretten?

Allemannsretten er som nevnt retten til å ferdes i naturen, selv om en annen eier grunnen. Retten gjelder enhver som ferdes i naturen. Det er likevel begrensninger i retten, som jeg vil gjennomgå i denne artikkelen. Særlig er det viktig å skille mellom innmark og utmark når man skal vurdere hvilke retter allemannsretten gir.

Hva er innmark og utmark?

Det følger av friluftsloven § 1a at innmark er «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite, samt lignende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker». Det finnes mye praksis på hvor grensen mellom utmark og innmark går, uten at jeg rekker å gå gjennom praksisen i denne artikkelen. Områder som ikke regnes som innmark, er utmark. Ferdselsretten er mer omfattende i utmark enn i innmark.

Ferdsel i utmark

Det følger av § 2 at enhver kan ferdes i utmark til fots hele året, så lenge det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Med dette menes at man skal ferdes på en måte som ikke volder skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, og ikke påfører miljøet skade.

Det åpnes også for ferdsel med hest, tråsykkel og lignende på vei eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, med mindre eieren med samtykke fra kommunen har forbudt slik ferdsel.

Ferdsel i innmark

Rett til ferdsel i innmark er mer beskjeden enn i utmark. Man kan ferdes til fots over marken i den tid den er frossen eller snølagt, så lenge ferdselen ikke går over gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park eller annet område hvor vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Retten gjelder ikke i perioden 30. april til 14. oktober. Se § 3 for mer informasjon.

Regler for ferdsel på vei eller sti finnes i § 3a. Ferdsel som fører til utmark kan utføres til fots hele året, så lenge ferdselen skjer uten å passere gjennom gårdsplass eller hustomt, eller på annen måte er til utilbørlig trengsel eller ulempe for eieren. Det samme gjelder på vei og opparbeidet sti for ferdsel med hest, tråsykkel, kjelke eller lignende, så lenge ferdselen ikke er et ledd i organisert aktivitet. Kommunen kan med samtykke fra grunneier eller bruker av eiendommen forby slik ferdsel.

Motorvogn på privat vei

Reglene som er omtalt ovenfor, gjelder ikke ferdsel med motorvogn. Utgangspunktet her er at det er lov til å kjøre med motorvogn på privat vei, men at grunneier med hjemmel i § 4 som hovedregel kan legge ned forbud. I motsetning til ferdsel som nevnt i §§ 2 og 3a, trenger ikke grunneier samtykke fra kommunen for å forby slik ferdsel.

Rasting og telting

Regler om rasting og telting finnes i § 9. I innmark kreves det samtykke fra grunneieren. I utmark kan rasting skje om det ikke er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre, og ikke medfører nevneverdig skade på ungskog eller skogforyngelsesfelt. Telt kan ikke settes opp så nært bebodd hus at det forstyrrer beboernes fred, og i alle fall ikke nærmere enn 150 meter. Avstandskravet gjelder ikke for området som er særskilt innredet for telting, eller der departementet har gitt forskrift om å tillate telting nærmere i kystnære områder. Uansett er ikke telting eller annet opphold tillatt i mer enn to døgn uten samtykke fra eier eller bruker av grunnen. Det er ikke nødvendig med samtykke på høgfjellet eller fjernt fra bebyggelse, så lenge opphold ikke kan føre til nevneverdig skade eller ulempe.

Høstingsrett

I utmark kan man plukke ville nøtter, ville blomster, planter, bær, vill sopp, og røtter av ville urter, se § 5. Ville nøtter må spises på stedet. Høstingen må foretas på en hensynsfull måte. Det gjelder særlige regler for plukking av multer i Nordland, Troms og Finnmark.

Grunneiers rettigheter

Om brukerne av allemannsretten ikke overholder pliktene etter friluftsloven, har grunneier flere virkemiddel etter loven. Om personer ferdes hensynsløst på eiendommen, har grunneier rett til å vise bort folk med hjemmel i § 11. Det kan også kreves erstatning for skade etter alminnelige erstatningsprinsipper, se § 12. I særlige tilfeller hvor belastningen på eiendommen er stor, kan også grunneier med samtykke fra kommunen regulere ferdselen på et område etter § 15, eller sperre området etter § 16. Jeg vil ikke gå nærmere inn på vilkårene i denne artikkelen. I områder som er særlig utsatt, og det ikke fremmes vedtak om sperring, eller dette ikke er tilstrekkelig for å beskytte området, kan grunneier kreve innløsning av grunnen etter § 18.