70 – 90 prosent av halthet skyldes klauvlidelser

Å kunne bevege seg uten smerte er avgjørende for god dyrevelferd. Rundt 70–90 prosent av halthet hos ku er forårsaket av ulike klauvlidelser. Men haltheten kan også stamme fra andre deler av beinet, og avvikende gange kan stamme fra nervesystem, bekken, buk og bryst. Avvikende klauvformer som forvokste klauver, for korte klauver/tynne såler, korketrekkerklauver og skjeve klauver som ikke håndteres og behandles, vil påvirke dyrets mulighet til å bevege seg og også føre til utvikling av ulike klauvlidelser.

Krum rygg – et tegn

Storfe er byttedyr som, så sant det er mulig, vil skjule smerte. Når storfe viser smerte, er det virkelig vondt. Dyr bør ikke halte i lengre tid. Halthet skal undersøkes, behandles raskt og effekt av behandling evalueres. I noen tilfeller er det kroniske årsaker til halthet eller dårlig prognose av andre grunner. Da bør dyret utrangeres.

Dyra bør gå og stå med flat rygg. Dersom ett eller flere dyr går og står med krum rygg, kan det være et signal om at klauvskjærer eller veterinær bør kontaktes, også før tydelig halthet (se bildeserie neste side). Stasjonær klauvboks i alle fjøs er nyttig for å sikre god diagnostikk og behandling, også utenom de rutinemessige klauvskjæringene.

Følg med på klauvhelsa

Kyr med dårlige klauver har redusert velferd og produserer dårligere. Følg derfor med på besetningen og enkeltdyr. Dersom det skjer endringer, eller klauvhelsa oppleves som en generell utfordring ved at flere kyr har avvikende klauvformer og/eller viser tegn på ubehag, bør veterinær og klauvskjærer kontaktes. Besetningen bør gjennomgås for å komme fram til aktuelle tiltak i samarbeid med bonden. Tiltak avhenger av årsak. Det er derfor avgjørende å se på funn ved klauvskjæring.

Klauvproblemer kan forebygges ved rutinemessig klauvskjæring av sertifisert klauvskjærer og et våkent øye mellom klauvskjæringene. Ved å sikre så god dokumentasjon som mulig på klauvhelsa ved innkjøp av livdyr, vil risiko for innslep av smittsomme klauvsjukdommer reduseres. Det sikreste er imidlertid å la være å kjøpe dyr eller å blande egne dyr med andre besetningers dyr.

Viktig med gode klauvskjæringsrutiner

Gode klauvskjæringsrutiner forebygger klauvlidelser og gir mulighet til tidlig avdekking og behandling. Anbefalingen er at alle hunndyr over 18 måneder og avlsokser undersøkes i klauvboks og beskjæres etter behov, helst av en sertifisert klauvskjærer minst én gang i året. I mange mjølkebesetninger er det behov for klauvskjæring både to og tre ganger i året. I mange ammekubesetninger kan det holde med én gang. Klauvenes slitasje og forekomst av klauvlidelser påvirkes av oppstallingsform.

Data til støtte

Alle sertifiserte klauvskjærere og mange av medlemmene i Norsk klauvskjærerlag registrerer klauvskjæring og eventuell sjukdom i KlauvApp, som er et nordisk samarbeid. Slik blir data fra klauvskjæring overført direkte til Dyrehelseportalen, Kukontrollen og Storfekjøttkontrollen. Produsenten kan se resultatet og følge opp besetning og enkeltindivider. Data fra klauvskjæring inngår også i Tines dyrevelferdsindikator og i besetningens klauvstatus som er utviklet for å i enda større grad sikre dokumentasjon på smittsomme klauvsjukdommer i selgerbesetninger. Nordisk klauvatlas ligger til grunn for diagnostikken. Når mer klauvdata samles i en sentral database, vil de i enda større grad kunne brukes til å avle fram dyr med bedre klauvhelse.

Forebygging lønner seg

De beste forholdene for klauvhelsa finner man på reine, tørre, jevne og mjuke gangunderlag. Sikre gode rutiner for reinhold, god dyreflyt og komfortable liggeplasser slik at dyra står minst mulig i møkk. Betong er hardt og ubehagelig å stå på for de fleste og gir risiko for klauvsjukdom. Gi kua ekstra gode betingelser rundt kalving, da flere klauvsjukdommer oppstår i denne fasen. Det kan være aktuelt å forebygge klauvsjukdom med fotbad eller spyling med vann og påfølgende desinfeksjon.

Beite er generelt bra for klauvhelsa. Intensiv fôring med mye lettfordøyelige karbohydrater (stor andel kraftfôr eller brødmat) gir risiko for hornvekstrelaterte klauvlidelser. Slik fôring kan dessuten gi bløt avføring som gir økt risiko for infeksiøse/smittsomme klauvsjukdommer. Mangler på vitaminer og mineraler kan dessuten gi dårligere hornkvalitet. Ta kontakt med fôringsrådgiver dersom det er mistanke om at fôringa bidrar til utfordringer med klauvhelsa.

Nyttig DVP-besøk

DVP-besøket, og fokus på halthet og klauvpleie i den forbindelse, vil være nyttig for at produsent og veterinær i samarbeid kan finne gode tiltak for forbedring av klauvhelsa i besetningen. I noen tilfeller kan tiltakene være innlysende, for eksempel iverksetting av rutinemessig klauvskjæring. I andre tilfeller kan det ta tid å finne gode løsninger.