Valg av kjøttferase til bruksdyrkryssing

Harald Skjervold viser i en artikkel i Buskap og avdrått nr. 1 i 1972 til svenske undersøkelser som konkluderer med at det er en del å hente på å bruke kjøttfeokser på kyr en ikke vil sette på kvigekalver etter. Charolais som ble sett på som den mest aktuelle farrasen, hadde i forsøkene gitt bedre veksthastighet, fôrutnyttelse og slaktekvalitet. Skjervold peker på at fordelene med bedre produksjonsegenskaper hos kryssingsdyra må veies opp mot mulige ulemper i form av kalvingsvansker. Om valg av rase vises det til at Hereford og Aberdeen Angus utgjorde tyngden av kjøttfe internasjonalt. Kryssingsforsøk med disse rasene i slutten av 50-tallet hadde midlertid ikke gitt noe bedre driftsresultat enn produksjon basert på de mest rasktvoksende norske rasene (NRF og Raukoller). Markedskrav i retning større og mindre feite slakt har ifølge Skjervold rettet søkelyset mot raser som Charolais, Limousin og Simmeltal. Forsøk hadde vist at disse rasene var på topp for veksthastighet og fôrutnyttelse, men at det var for stor forskjell i andre egenskaper til at en rase kan trekkes fram som den beste i bruksdyrkryssing. Skjerviold skriver at det vil bli gjennomført førsøk for å se på forskjeller i kalvingsvansker i tillegg til produksjonsegenskapene. En gruppe med kryssingsdyr av hver rase skal i forsøket sammenlignes med en kontrollgruppe av NRF.