Clostridium botulinum, sporedanner og toksinprodusent

Sporedannende bakterier med toksinproduksjon er årsak til en lang rekke velkjente og alvorlige sjukdommer sånn som miltbrann, miltbrannsemfysem (raslesjuke), botulisme og stivkrampe. Bakteriene har evne til å gå over i sporeform (sporulere) og kan dermed overleve i veldig mange år under ugunstige forhold. Når forholda blir bedre kan de så våkne (germinere) og oppformere seg. Hvis forholdene er gunstige, kan bakteriene også produsere giftstoff (toksin). Toksin produsert av Clostridium botulinum (botulinumtoksin) er et av de aller sterkeste toksinene som er kjent.

Botulisme skyldes at dyret eter fôr som inneholder botulinumtoksin

Clostridium botulinum-sporer er vanlig å finne i jord og i tarmkanalen hos friske dyr av mange arter. Bekjempelse av bakterien i seg sjøl lar seg derfor ikke gjøre. Anaerobe forhold med proteintilgang, passende temperatur, pH og fuktighet kan gi gunstige vekstforhold som gjør at sporer spirer, bakterien oppformerer seg og begynner å produsere toksin. Slike forhold finnes særlig i kadaver som brytes ned, men kan også oppstå i fôr med høyt sporeinnhold. Vanligvis har en sett utbrudd av botulisme i forbindelse med at det har kommet døde dyr inn i grovfôret under produksjon. Både rådyrkalver, jordrotter og katter blir av og til tatt av slåmaskinen og kan ende opp i det ferdige fôret.

Bakterien vokser dårlig i surfôr med lav pH. Bruk av ensileringsmiddel og god gjæring er dermed en fordel. Fortørking av gras før ensilering gir også dårligere forhold for bakterien.

Diagnosen kan være vanskelig å stille

Kliniske tegn avhenger av toksindose, men varierer fra brå død til mer langvarig uspesifikk sjukdom. Botulinumtoksin tas opp i blodet via fordøyelsen og virker på nervene ved å gi lammelser. Hvis man rekker å observere sjukdommen før dyret dør, ser en oftest at de blir slappe med lammelser særlig i tunge, tyggemuskulatur og svelg. Dyret kan bli stående med fôret i munnen, men ute av stand til å tygge og styre det bakover mot svelget. Ved reell svelglammelse greier dyret heller ikke å drikke, og vil raskt bli alvorlig påkjent. Man kan også se at dyra blir ustødige i bakparten, og eventuelt liggende.

Tradisjonelt har det blitt anslått at 60–100 prosent av sjuke dyr dør, og at dette skjer etter en til fjorten dager. Sannsynligvis er det en del variasjon. Diagnostikk gjøres vanligvis basert på kliniske tegn og styrkes av funn av kadaver i fôret. Laboratoriepåvising av toksinet er mulig, men blir relativt sjelden gjort. Funn av sporer eller selve bakterien er av liten verdi.

Nye fôringsrutiner gir endra risiko?

Når sjukdommen vanligvis har ramma enkeltdyr, kan det skyldes at bare det fôret som har ligget nær et kadaver er kontaminert (forurenset). Bruk av fôrblandere som kutter og blander grovfôret vil fordele kadaver/toksin i hele fôrpartiet. Da vil mange dyr få i seg toksin og bli sjuke. Altså kan homogenisering av grovfôret øke risikoen for større utbrudd når botulisme først opptrer.

Behov for mer kunnskap

Generelt er det behov for mer kunnskap om forekomst, vekst, sporulering, germinering og toksinproduksjon av botulinumtoksin-produserende klostridier i miljø som jord, planter i vekst, fordøyelseskanalen, surfôr og gjødsel. Vi skulle også gjerne hatt mer kunnskap om variasjon i sjukdomstegn og forløp hos storfe. Botulisme hos menneske ses typisk etter inntak av enkelte matvarer som rakfisk og spekeskinke, og ikke i forbindelse med utbrudd av botulisme hos storfe.