Seleksjonsdifferansen for de ulike dyregruppene

Det er vanlig å dele opp hver faktor i formelen for avlsframgang i fire komponenter; oksefedre, kufedre, kumødre og oksemødre. Med dagens avlsstrategi rekrutterer vi både oksekalver og kvigekalver etter tilnærmet alle eliteoksene og kategoriene oksefedre og kufedre blir i praksis én gruppe. Tidligere skilte vi oksene i testokser og eliteoksene, og okser ble bare rekruttert fra eliten (oksefedre). Seleksjonsdifferansen for fedre, eller eliteokser, beregnes som forskjellen mellom avlsverdien til eliteoksene og alle kalver født på samme tidspunkt. Figur 1 viser seleksjonsdifferansen for oksefedre, kufedre, kumødre og oksemødre.

Kufedre

For kufedre har seleksjonsdifferansen økt fra 5 indekspoeng tidlig på 2000-tallet til å ligge på 20 poeng i dag. I veien videre forventer vi at kufedre og oksefedre vil være de samme dyra og at disse grafene vil følge hverandre framover.

Oksefedre

For oksefedre viser figur 1 en bølgetopp i årene 2009–2011. I denne perioden var det svært få eliteokser og derfor blir tallene litt ekstreme. Dette skyldes at ved overgangen til genomisk seleksjon åpnet vi for å selektere eliteokser blant avkomsgranska okser, venteokser og unge testokser. Dette var godt over 400 okser til sammen. Da blei det litt tilfeldig hvilke fødselsår disse eliteoksene representerte, og noen årganger hadde da kun noen få, men svært gode okser. Seleksjonsdifferansen har nå stabilisert seg på omkring 20 indekspoeng. Det er viktig å huske på at bak de siste årgangene ligger det nær opptil 50 oksefedre, mens tilbake i avkomsgranskingsperioden lå vi på mellom 5 og 10 eliteokser per fødselsår. Hvis vi nå filtrerer ut de 10 beste eliteoksene for fødselsåret 2019, har disse en gjennomsnittlig seleksjonsdifferanse på hele 28.

Kumødre

For kumødre er seleksjonsdifferansen tilnærmet 0. Vi ser en tendens til økning de siste årene og det kan være fristende å spekulere i om dette er et resultat av introduksjonen av kjønnsparert sæd, REDX, i markedet.

Oksemødre

Seleksjonsdifferansen for oksemødre har økt fra i underkant av 3 poeng i 2000 til nå å ligge på litt over 15 poeng. Genomiske avlsverdier, stadig større andel genotypa dyr i kupopulasjonen og påfølgende høyere sikkerhet, i kombinasjon med utlisting av seminokseemner som sikter inn på 8 000 genotypa oksekalver er de viktigste årsakene. En stadig akselererende embryosatsing i Geno vil øke dette ytterligere i årene som kommer.

Total seleksjonsdifferanse

Samla seleksjonsdifferanse beregnes som gjennomsnittet av de fire delkomponentene omtalt over. Utvikling i samla seleksjonsdifferanse er vist i figur 2. Det har vært en kraftig økning, med en tredobling de siste 20 årene.

Størst potensial i embryo

Det største potensialet for videre forbedring ligger i økt embryoproduksjon. Dette vil øke seleksjonsdifferansen på oksemødre betydelig. Figur 3 viser utviklingen i avlsverdi på kviger selektert for embryoproduksjon med populasjonsmiddel som referanse. Fødselsåret 2021 mangler sjølsagt fortsatt noen måneder, og gjennomsnittet her forventes å stige til ca. 40.

Økt bruk av kjønnsseparert sæd, REDX, vil styrke ku-seleksjonen betydelig. Her er det viktig å merke seg at dersom dette skjer uten en betydelig økning av embryoproduksjonen vil ikke de beste kuene i populasjonen lenger få oksekalver. Dette vil da få svært negative konsekvenser for tilgangen på gode okseemner og kvaliteten på eliteoksene vil synke.

I dag er det en del produsenter som ikke responderer på utsendte GS-prøver til seminokseemner. Beregninger viser at vi kunne øke avlsframgangen med opp mot 2,5 prosent derom vi oppnådde 100 prosent svarrespons fra mjølkeprodusentene på disse GS-prøvene.