Vestlandsk Raudkolle

Vestlandsk Raudkolle stammer fra Sør-Vestlandet. Opphavet har nok vært lyngdalsfe som ble krysset med det lokale feet i Rogaland. Vestlandsraudkolla er rød og kollet, lita og nett. Rødfargen varierer fra lysrød til rødbrun og mørkrød. Enkelte dyr kan ha innslag av hvitt i panne, på haletipp eller under magen og rundt jur. Vestlandsk raudkolle er regnet for å være ei kombinasjonsku som er god på både melk og kjøtt.

Siden det er færre enn 300 avlskyr av rasen regnes den som kritisk truet. Rasen har hatt en fin vekst i antall avlskyr på 25 prosent de siste fem årene som er svært gledelig for denne rasen som var Sør-Vestlandets stolthet på 1950- og 1960-tallet.

Vestlandsk Fjordfe

Fjordfeet hørte hjemme på Vestlandet fra Hordaland i sør til Møre i nord. På øyene langs kysten var det skrinne sommerbeiter sammenlignet med feite fjellbeiter, og dette sammen med generell svak vinterfôring gjorde at fjordfeet ble relativt småvokst.

Fargevariasjonen på fjordfeet i dag er stor med farger som svart, brunt, rødt, hvitt, skimlet og brandet. Tegningene kan være ensfarget, flekket, sadlet og sidet. Noen dyr har horn eller nyvler, men det er også mange kolla dyr. Levendevekta på ei voksen ku ved århundreskiftet var rundt 250 kg mens den i dag er ca. 400 kg. Til sammenligning veier ei NRF-ku rundt 550 kg.

Etter nedgangsperioden for de gamle storferasene på 1960- og 1970-tallet tok interessen for rasene seg kraftig opp igjen i løpet av 1980-tallet og det ble dannet et eget interesselag for rasen, Laget for Vestlandsk Fjordfe.

Østlandsk Rødkolle

På slutten av 1800-tallet var ønsket å lage forskjellige standarduniformer på storfe i hvert distrikt, og Østlandsk Rødkolle ble gjerne delt opp i Romerikskveg og det litt mindre Smålenskveget i Østfold. Uniformen som det ble satset på var rød og kollet, men noen dyr hadde også hvite avtegn. Smålenskveget var spesielt kjent for å ha hvite avtegn, og enkelte dyr kunne ha store hvite partier på hodet og ble da kalt ”skautet”.

Gode jordbruksforhold var et godt utgangspunkt for å avle fram ei relativt storvokst og produktiv melkeku, og allerede i 1950-åra var levendevekta på ei voksen rødkolle rundt 500 kg.

Dølafe

Dølafeet hørte hjemme i Gudbrandsdalen, Østerdalen og på Hedemarken hvor det var lett tilgang på rikt fjellbeite. Det var imidlertid langt til tettsteder med avsetning for ferske melkeprodukter, og det var tradisjon for å fôre opp dyr til slakt i dølafeets distrikt. Derfor ble dølafeet avlet som et kombinasjonsfe for mjølk og kjøtt.

Noe av det mest karakteristiske ved rasen er fargevariasjonen med farger som svart, brunt, rødt, hvitt og brandet. Tegningene kan være ensfarget, flekket, sadlet og sidet. Langt de fleste dyra har store horn, men det finnes også dyr som er født kollet. På slutten av 1800-tallet var dølafeet ennå mer fargerikt. Det kunne være grå-, svart- og rødsidet, brandet eller ensfarget - og det var både kollete og hornete dyr.

Telemarkfe

Telemarkfeet er vår eldste storferase og ble definert som egen rase allerede i 1856. Den første offisielle utstillingen for Telemarkfe var i Kviteseid i 1856. Norges første statsagronom i husdyrbruk, Johan Lindeqvist, ivret sterkt for det lokale feet i Telemark og han mente det var velegnet som en fjellrase for hele landet. Telemarkfeet ble lenge brukt til å krysse inn og forbedre det lokale feet i fjelltraktene, og rasen ble godt etablert i hele Sør- og Øst-Norge.

I rasens standard står det at telemarkfeet skal være rødsidet eller brandsidet med sammenhengende hvit rygg fra hale til hode. Bringen skal være hvit, det samme skal underdelen av buken, juret, bakbeina og halen. Hodet bør være droplete med rød farge på mule, kjaker og ører. Dropler i hodet og i overgang mellom hvitt og rødt er ønskelig, likeledes velformede og fine horn. Telemarkfeet skal være en typisk mjølkerase og ikke være for grovlemmet. Brandete kyr er i dag sjelden, men de vekker oppsikt med sin fine fargekombinasjon.

Sidet Trønder- og Nordlandsfe (STN)

Rasen er et resultat av avlsarbeid innen forskjellige midt- og nordnorske raser, som etterhvert ble slått sammen til Sidet Trønder- og Nordlandsfe. Det svartsidete, kollete feet rundt Røros ble valgt ut som det mest opprinnelige og reine, og egnet som en fjellrase i Trøndelagsdistriktet. Man valgte å avle fram dyr fra denne typen og derav kommer navnet ”Rørosfeet”.

STN er en melke- og kombinasjonsrase tilpasset forholdene i dal og fjellbygdene. Kyrne veier snaut 450 kg i gjennomsnitt. Dyra er i dag naturlig kollet og fargen er oftest svartsidet. Rødsidete og brandsidete dyr kan også forekomme. Det kan være stor forskjell i forholdet mellom svart og hvitt, alt fra nesten svart med hvit stripe over ryggen - til nesten hvite dyr med få svarte dropler på sidene. Rasen er som oftest sort eller farget rundt øyne, ører og på mulen. STN-kua er finlemmet, godlynt og kjent for å ta seg lett fram i terrenget.

Hvis du er interessert i å kjøpe livdyr har Norsk Bufe oversikt over livdyrformidlere for de ulke rasene.