God dyrevelferd viktig for norsk konkurransekraft

Dyrevelferdsprogrammet skal dokumentere status og regelverksetterlevelse.
I tillegg vil dyrevelferdstiltak utover regelverket registreres. Dette vil bidra til å ivareta og forbedre dyrehelse og dyrevelferd i norske storfebesetninger gjennom at veterinær og produsent går systematisk gjennom dyreholdet og finner forbedringsområder i fellesskap.

Bondelaget ved tidligere leder Lars Petter Bartnes har gitt uttrykk for at alle produksjoner bør ha dyrevelferdsprogram. Hvorfor mener du at det behøves?

- Jeg mener god dyrevelferd er premiss for norsk konkurransekraft og er viktig både av hensyn til dyrene, for arbeidsmiljøet og lønnsomhet i drifta, svarer Bjørn Gimming. – Bondelaget har en nullvisjon for brudd på dyrevelferdsregelverket. Vi opplever i økende grad at kunnskapen om landbruket blir mindre. Dyrevelferdsprogrammer vil systematisk dokumentere og forbedre dyrevelferden for alle dyr i landbruket. Dokumentasjon er viktig for å vise at dyra har det bra. Og dokumentasjon er viktig for å ta tak i reelle utfordringer.

Nå skal dyrevelferdsprogram for storfe settes i verk fra nyttår, og ca. 10 000 storfeprodusenter skal involveres. Hva håper Bondelaget det er mulig for norsk storfenæring å oppnå gjennom innføringen av et dyrevelferdsprogram for storfe?

- Det er flere ting. Vi gleder oss for det første til den såkalte «skrytelista», at vi får dokumentert tiltak vi gjør for dyra utover regelverkskravene. Selv er vi nøye med mykt liggeunderlag med talle til alle dyra og dyra blir eksponert for «vær og vind» med naturlig døgnrytme. Andre har kanskje ekstra fokus på kalvene med bedre plass og fri tilgang til melk, børster dyra sine daglig, eller har montert automatisk børste. I tillegg, som et viktig nummer to, får vi dokumentert dyrevelferden. I det ligger det både at vi får dokumentert det som er bra og at vi får vist fram at vi jobber med og forbedrer det som ikke er så bra. Tillit til norskprodusert mat bygger blant annet på god dyrevelferd. Og da må vi være åpne og vise fram det vi driver med. Samfunnstrenden er at vi må kunne dokumentere påstander, ellers blir vi ikke trodd.

Hva tror du er de viktigste grepene som kan bidra til bedre dyrevelferd for storfe her til lands?

- Det er bonden som er den viktigste for dyras velferd, og som dermed sitter på nøkkelen til hvordan dyra har det.

At bonden har den som trengs for å gjøre en god jobb mener jeg er det viktigste. Nok tid, nok kunnskap og gode rutiner gjør mye. Jeg har derfor tro på veiledningsbesøkene i dyrevelferdsprogrammene.

Hva tror du den jevne forbruker er opptatt av når det gjelder dyrevelferd for storfe?

- Jeg tror forbrukeren er opptatt av at dyra får komme ut på beite, at de lever naturlige liv. Jeg tror forbruker er opptatt av sosial kontakt mellom dyra, inkludert ku/kalv-samvær. Og selvsagt at dyra er friske og får behandling hvis de skader seg.

Bonden er nok opptatt av det samme, men i tillegg opptatt av parametere som gjør at dyra fungerer godt i produksjonen. I dette ligger det blant annet lynne og håndterbarhet, og et fjøsmiljø som legger til rette for god daglig drift.

Hos meg legger vi ekstra vekt på at oksene har ekstra god plass når de begynner å nærme seg slakting.

Dyrevelferd er ikke statisk, og ny kunnskap kommer hele tiden. Dyrevelferdsprogrammet kan utvikles og ta opp i seg oppdatert kunnskap om dyra og produksjonen.

Du driver selv med storfe, tror du at du kan få noen aha-opplevelser gjennom dyrevelferdsprogrammet for storfe når det gjelder din egen produksjon?

- Om jeg får noen aha-opplevelser vil det være helt supert! Om jeg ikke får noen aha-opplevelser så blir jeg nok mer oppmerksom på forbedringspunkter. Og på gode diskusjoner om praktiske løsninger.

Hva vil du som Bondelagets leder si til storfebønder som synes et dyrevelferdsprogram med obligatoriske veterinærbesøk for å vurdere dyrevelferden virker unødvendig?

- Da vil jeg løfte fram «skrytelista». Hvis man er helt sikker på at man er best i klassen er dette en mulighet til å dokumentere det.

Jeg vil også understreke at dette ikke er tilsyn, men veiledningsbesøk for å komme fram til forbedringer som bringer dyrevelferden framover i en praktisk sammenheng for bonden i det daglige.