Landbruk er politikk

Bondeaksjonen, bruddet i jordbruksforhandlingene og 38 organisasjoner bak initiativet inntektsløft for bonden har lykkes med å få bondeøkonomien langt opp på den politiske dagsorden. Når dette leses er Stortingsvalget over, og det er forhåpentligvis tid for å høste noe gevinst.

Faglagene har nådd fram med sitt krav om tilleggsforhandlinger om kompensasjon for ekstraordinære prisstigninger. Nå vil forhandlingene bare omfatte gjødsel og bygningsartikler, mens strøm og kraftfôr holdes utenom. Allikevel er det bra at regjeringen har åpnet for å kompensere den ekstraordinære prisveksten. Det er uholdbart når prisveksten bare på gjødsel kan spise opp store deler av skissert inntektsvekst. Uten kompensasjon vil inntektsgapet mot resten av samfunnet øke ytterligere.

For alle som står med planer om ombygging, påbygging eller bygging av nye fjøs er det imidlertid ikke nok med en slik kompensasjon. Uten vesentlig økning i investeringsmidlene kan det i åra som kommer bli et ras av bruk med båsfjøs som slutter med melk.

Bondeaksjonen skal ha en god del av æren for at det har blitt nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hvordan bondens inntekt skal beregnes. Forhåpentligvis vil det resultere i en beregningsmodell som gir et riktigere bilde av bondens reelle inntekter og gjør det lettere å sammenligne med andre grupper. Avkastning på egenkapitalen vil bli et viktig tema for utvalget.

Vi kjenner ikke andre næringer der det forventes at det skal investeres uten krav til forrentning av egenkapitalen. Argumentet om lav risiko ved landbruksinvesteringer holder ikke når en ser størrelse, kompleksitet og usikker alternativverdi ved realisering av fjøsprosjekt. Samtidig må vi innse at sammenligning av næringsinntekt og lønnsinntekt er en krevende øvelse.

Det er uholdbart når prisveksten bare på gjødsel kan spise opp store deler av skissert inntektsvekst

Sett at vi både får bedre tallmessig grunnlag for beregning av inntektsgap mellom bønder og andre grupper og politisk støtte for at gapet skal tettes, er spørsmålet hvordan dette skal gjøres. For storfekjøtt og melk er det lite å gå på med målprisen uten at det øker en importandel som allerede er stor.

Med ny regjeringskonstellasjon (som virker sannsynlig) blir det spennende å se om en tør ta noen offensive grep. Enten det gjelder forsøk på økte tollmurer eller å sette ned foten i forhandlinger med EU om tollfrie kvoter på storfekjøtt og meieriprodukter vil det bli politisk krevende. Men det er et alternativer som - hvis en lykkes - reduserer behovet for økt budsjettstøtte.

Det eneste som er sikkert er at landbruket ikke blir noe mindre politisk næring framover. Vi er avhengig av beskyttelse mot import, markedsregulering og at politikere og forbrukere er villige til å betale landbruket både for maten og fellesgoder som kulturlandskapspleie, biologisk mangfold, distriktspolitikk og etter hvert kanskje karbonlagring. Spørsmålet er om betalingsviljen er stor nok til å opprettholde målet om økt matproduksjon og landbruk over hele landet.