Fordeling på fars alder

Figur 1 viser antall fedre med genotypede døtre fordelt på far sin fødselsdato og antall genotypede døtre. Figuren viser at størstedelen av fedrene har fra 1 til 19 genotypa døtre, og det er flest eldre okser som har få genotypede døtre etter seg. Totalt sett er det okser født i 2011, 2012 og 2013 som har flest genotypede døtre etter seg, men det er få av disse som har mer enn 20 genotypede døtre. Det er færre yngre okser som har genotypede døtre etter seg. Imidlertid har de yngre oksene et høyere antall genotypede døtre sammenlignet med eldre okser. For fedre født etter 2015 har over halvparten av oksene minst 50 genotypede døtre, med unntak av 2018-årgangen. For 2018-årgangen kan antallet forventes å øke noe, etter hvert som kalver etter denne årgangen blir genotypet.

Mye av årsaken til økningen de siste årene er at det ble mulig for produsenter å genotype hunndyr i egen besetning i 2017, samt overgang fra avkomsgransking til genomisk seleksjon i 2016. Sistnevnte førte med seg færre okser tilgjengelig i markedet og dermed færre fedre å genotype døtre etter. Figur 2 som viser gjennomsnittlig antall genotypede døtre per fødselsår for far illustrerer effekten av genotypingen produsenter selv gjør, hvor snittet økte betraktelig for okser født etter 2014.

Fordeling på fars avlsverdi

Det er også interessant å se på fordelingen av antall genotypede døtre fordelt på oksenes avlsverdi, som figur 3 viser. I figuren er også oksene fordelt på to grupper, den første gruppa inkluderer okser født mellom 2000 og 2013 og den andre gruppa inkluderer okser født i 2014 til 2018. Det er viktig å merke seg at avlsverdien er en relativ verdi, slik at det er forventet at de eldste oksene i snitt har en lavere avlsverdi enn de yngste. Figuren viser at det er de oksene med høyest avlsverdi som i snitt har flest genotypede døtre. Fordelingen er skeivere for gruppen med de eldste oksene, mens for de yngste oksene er det en mer jevn fordeling. Også eliteoksene med en lavere avlsverdi bør ha døtre som er genotypet, slik at døtrenes avkom har en god gruppe med slektninger som har både fenotyper og genotyper.

Jevn fordeling er viktig

For at de beste dyrene i neste generasjon skal identifiseres og bli funnet er det viktig med en jevn fordeling av antall genotypede døtre mellom fedrene. Det skal selekteres gode avkom (både okse- og kvigekalver) fra alle eliteokser som blir brukt i populasjonen, også de som ikke har de aller høyeste avlsverdiene. Derfor bør alle potensielle avlsdyr ha slektninger med både fenotype og genotype som kan bidra til sikrere avlsverdier.

Dette er igjen et godt eksempel på at samvirkeavlen er en suksess og at alle genotypinger som gjøres av produsenter er viktige, både for den enkelte besetning og for det samlede avlsarbeidet på NRF.