De mindre må med

Alle kalkyler viser at det er svært krevende å få til lønnsom ombygging fra bås til løsdrift for besetninger på under 30 kyr eller med kvoter under 250 000 liter. Hvis alle båsfjøsene skulle bygges om til løsdrift før 2034 må det bygges over 300 fjøs i året. Dagens byggetakt ligger på det halve.

Det hverken departement eller flertallet på Stor­tinget har tatt inn over seg er at investeringskostnadene pr. kvoteliter blir så mye større for et mindre enn et større bruk. Båsfjøsene har i snitt 18 årskyr, mens løsdriftsfjøsene har 42. En god del av investeringskostnadene i et løsdriftsfjøs varierer lite med størrelsen på fjøset. Melkerom, kontor og mekanisering koster nesten like mye i et lite fjøs. Selv med en brukt melkerobot blir kostnaden mye større for roboten som melker 150 til 200 tonn i året sammenlignet med den nye som mjølker det dobbelte. Enkel matematikk betyr at når samme kostnad skal fordeles på færre liter blir børa tyngre å bære.

Mens det tidligere har vært vanlig å finansiere investeringen med utvidelse av produksjonen, ligger det ikke til rette for dette for mange av dem som nå vurderer bygging. Økt arealgrunnlag betyr at gjødsel og fôr må kjøres lange veier, noe som hverken er bærekraftig eller lønnsomt. Melkekvotene er dyre både å kjøpe og leie. Verbalt er det politisk støtte for en ­differensiert bruksstruktur, men i praksis legges det press på alle for at de må vokse for å henge med.

Selv om utgangspunktet er vanskelig, og ikke blir ­lettere med den galopperende prisøkningen på stål, trevirke og betong, kan vi ikke gi opp. Bondeopprørets forslag om stopp i investeringsstøtte, til kravene om endringer i grunnlagstallene for jordbruksforhandling­ene blir oppfylt, får vi håpe var et vådeskudd. Selv om investeringspotten er for liten og ventetida for lang, er det viktig at de som har fjøsprosjekter som gir lønnsomhet får anledning til å stikke spaden i jorda.

For å få til prosjektet som gir lønnsomhet må vi være kreative og tenke litt utenfor boksen. Som Lars Erik Ruud, prosjektleder i prosjekt Innlandsfjøset, skriver i en artikkel på side 36 må det tenkes annerledes ved utbygging i de små og mellomstore besetningene. Mye kan gjøres langt enklere for 18 kuer enn for 42 kyr. Langsiktig planlegging og bortvalg må til hvis det virkelig skal monne. Det kan bety enklere bygg, kutt i areal som ikke gir inntjening og trinnvis utbygging der det å bygge nytt for ungdyr og sinkyr utsettes til senere. Enklere mekanisering med brukt melkestall framfor ny melkerobot eller bruk av hjulgrabb til utfôring er andre eksempler.

Andre løsninger kan være å sette bort kvigeoppdrettet, eller selge kalven og kjøper tilbake rekrutteringsdyr. Grovfôrgrunnlaget kan da benyttes til å produsere mer mjølk. Selv om det er litt som å banne i kirken vil det for noen også være lønnsomt å øke avdråtten og bygge færre båsplasser, selv om dette betyr økt bruk av kraftfôr.

Hvis for mange av de mindre fjøsene faller fra kan det få store konsekvenser for norsk melkeproduksjon og bosetting i bygde-Norge. Hvis de mindre melke­brukene på Sør- og Vestlandet, Midt- og Nord-Norge og dalstrøkene på Østlandet faller ut, vil det gå på bekostning av melkeproduksjonens betydning som en bærebjelke i distriktspolitikken. Da vil det også gå på næringas politiske legitimitet løs. Det er matproduksjon basert på grasressursene i distrikts--Norge og ringvirkningene denne produksjonen har for lokalsamfunnet som er grunnlaget for politisk støtte. Dette så vi senest når grasbaserte produksjoner ble gitt unntak i handelsavtalen med Storbritannia.

Nå ble det ikke noen økt pott med investeringsmidler i årets jordbruksoppgjør, men kampen om økte investeringsmidler må fortsette. Bondelagets krav om å heve støtten til 3 millioner og 50 prosent av investeringen er helt nødvendig, men det må følges opp med mer midler. Håpet nå ­ligger i et valgresultat i september som gir et flertall i Stortinget for en opptrapping av investeringsmidlene for å møte løsdriftskravet.