Brudd i forhandlingene

Og det er brudd i jordbruksforhandlingene. Det måtte bli det i år, etter at næringa ble løfta som en av de samfunnskritiske i fjor, for så å bli avfeid med et skambud. I tillegg har vi et bondeopprør, som på mange måter er «over-på-tide», jeg er enig i at nok er nok! Vi er både undervurdert og underbetalt.

Å se norsk landbruk og matproduksjon få stor oppmerksomhet, og uvant mye fokus, det gjør noe med meg. Jeg blir ekstra stolt over å være bonde, over å være en del av dette grunnfjellet, som alle tar så selvfølgelig. Landbruket har alltid vært der. Aldri har avstanden mellom oss som produserer maten, og de som spiser den, vært lengre enn nå.

Samtidig så er det bare trist å se den interne striden i næringa, der det rettes knallharde skyts mot hverandre, mellom faglaga, ­produksjonene, områdene og bruksstørrelsene. Joda, det skal være rom for uenighet og diskusjon. Men på det nivået det nå har foregått, er det ødeleggende. Jeg håper at vi som næring, sammen, kan bidra positivt til at vi får staka ut en ny, og endra kurs. Åpen krig internt er bare ekstra næring for «motspillerne» våre.

Håp om en knakende god vekstsesong

Mai har gått i en forrykende fart, og etter en kald start, har veksten kommet i gang her. Det er utrolig hvordan en nesten ser at det blir grønt, det gir håp om en knakende god vekstsesong. Nå er kunstgjødsla kommet ut på eng og beite, og møkka er ute. De to siste åra har vi leid slangespreding, noe vi nok ikke kommer til å slutte med. Helt utrolig arbeidsbesparende! En kan ikke annet enn å la seg imponere. Og når en i tillegg tar med effekten av å få møkka rett ned i bakken, mindre marktrykk, og kan søke tilskudd – da er det absolutt verdt det. Vi er heldige som har jorda liggende slik til at det kan kjøres på det meste av arealet.

De siste dagene har vi fått kraftig regn, noe som gjør bare godt nå. Joda, det blir bra i år!

Blir ekstra stolt over å være ­bonde, over å være en del av dette grunn­fjellet, som alle tar så selvfølgelig

Kua kommet ut

Mjølkekua har vært ute på lufting et par dager, et godt øyeblikk for hele familien, idet damene stormer ut, yr og glad, litt forvirra, og spretne som kalver. Det er godt det ikke gis stilpoeng! Nå er det ikke lenge til kalver og kviger også skal ut på beite. Vi har aldri hatt så få sinkyr på starten av sommeren, og det utfordrer logistikken hva beiter og beitedyr angår. Jeg er godt fornøyd med å kunne ­produsere mye mjølk på sommeren, når den er best betalt, og Tine har mest bruk for den. Vi har forventning til å få kommet i gang med beiting nær kufjøset, i hvert fall til neste sesong når nydyrking er i mål. Det er bærekraftig at kua henter maten sin sjøl, det er riktig og viktig med beitedyr! Målet er å få sådd noe av arealet på tidligsommeren, og å ta ei lita avling på det i høst.

Ungdyra på beite i annen bygd

Jeg liker at ting går sin vante gang, og å slippe og forandre altfor mye på ting. Men kombinasjonen flere dyr og leid jord, gjør at vi skal ha ungdyr på et beite i ei anna bygd i sommer. Fantastisk fint og stort beite, i bratte bakker, og en tidligere avløser bor der, og gleder seg vilt til å få verdens vakreste kviger som sommer­gjester. Ei trygghet for meg at noen kan se etter dem, dette blir nesten som å sende ungene ut i verden på egen hånd. Heldigvis er det vanlig å ha dyr innafor et gjerde!

Tanker rundt gjerding på ukjente marker

Jeg kjenner på det når jeg går ute med gjerdearbeid, hvor deilig det er og gå i vårskogen, kjenne lukta og høre fuglene, - og være på jobb! Samtidig blir jeg ettertenksom, fordi grunnen til at jeg gjerder på ukjente marker, er at vi er blitt større, vi har utvida drifta. Vi har fulgt politikken, og vi har effektivisert, vi har bygd, vi har tredobla produksjonen fra vi tok over gården i 2003. Det er med litt tungt hjerte jeg vet at jorda som vi skal beite nå, har vært slått, og en gang var et bruk. Det var grunn­laget for levebrødet til en familie, om en går et godt stykke tilbake i tid. Vi kommer ikke til å slå, dels fordi det er så bratt og jeg sender ikke gutta mine ut i de bakkene. Men også fordi vi har jord som er både enklere, og mer effektiv, nærmere gården. Ikke har jeg nok beitedyr i år, til å få beita det «hardt» nok. Jeg vil ikke være et ledd i at det skal gro igjen rundt oss, jeg ønsker ikke at vårt driftsopplegg skal gå i den retningen, at vi ikke benytter alt arealet vi har tilgang til. Men, jeg ønsker at vi skal ha kapasitet til arbeidsmengden, og vi må ta noen valg, dersom vi skal skal rekke over alt, og holde hodet over vann. Vi løper allerede fort nok. Som ei ung dame jeg kjenner uttrykte det: «Det ser ut som det er mye å holde på med her». «Det virker nesten uendelig». Og noen ganger er det akkurat slik det føles, og arbeidsoppgavene vil ingen ende ta. På dårlige dager virker det uoverkommelig, mens en på gode dager kan føle seg nærmest uovervinnelig! Det aller viktigste trikset jeg har lært meg for å overleve som bonde og bondefamilie, er å glede seg over og sette pris på det vi har gjort.

På dårlige dager virker det uoverkommelig, mens en på gode dager kan føle seg nærmest uovervinnelig!

Mye spennende som skjer om dagen

Det er mye spennende som skjer om dagen, vi har kjøpt ei ny gammel harv, og vi venter på ei slåmaskin. Fornyelse og videreut­vikling er viktig, både for å lette arbeidet, og for å gi motivasjon.

Dattera på bruket har tatt traktor-lappen, og er ivrig på å prøve seg i våronna. Stas for alle når ho kjørte dyrevogna med sinkyrne til deres ferieparadis. Og når en har en storebror som, forholda tatt i betraktning, er en tålmodig veileder, går det fint.

Yngstemann har gått fra å være lidenskapelig kaninfarmer til å satse på småskala eggproduksjon. For et par uker siden kom hanen Kjell til gards, og han har med seg sjefen, Valborg. I tillegg har vi fem tidligere «produksjonshøner», som alle heter Pricilla. Det er en morsom gjeng, og vi får noen egg om dagen. En behagelig flokk, som er artige å bli kjent med.

Bykser videre i høyt tempo

Mai er på hell og vi bykser videre, i høyt tempo, for det meste fornøyde med tilværelsen. Om det er aldri så mye brudd eller opprør, så skal jobben gjøres på gården. For meg og oss er det viktig å holde fokus på at vi gjør dette fordi vi liker det, og vi har stor grad av ­frihet midt i travelheta. Likevel, iblant spekulerer vi på om det er verdt det, alt arbeidet. Å tenke på, ta vare og legge til rette for dyra døgnet rundt. Året rundt. År etter år. Ja, jeg sier som ei overskrift på en treffende kommentar om landbruk i VG; «Bundet på hender og føtter til verdens beste jobb».