Hva er en avlsverdi?

• Avlsverdien er det beste verktøyet vi har for å si noe om det genetiske potensialet til dyret. Når vi snakker om genetisk potensial til et dyr er vi mest interessert i hvordan vi kan påvirke og forbedre neste generasjon.

• Avlsverdien vil også si noe om dyrets eget prestasjonspotensial, men dyrets innavlsgrad eller krysningsfrodighet kan bidra at prestasjon og avlsverdi avviker noe. Dette kan enkelt illustreres ved å tenke at kuer med genetisk hornstatus KK (homozygot kolla) og KH (heterozygot kolla) har samme fenotype (prestasjon – begge er kolla), mens avlsverdien for kollathet til det homozygote dyret er dobbelt så høy.

• Avlsverdien er en relativ størrelse. Prestasjonsnivået på dyret sjøl eller døtre vil sjølsagt avhenge av miljøet dyra er utsatt for.

• Geno har i sine avlsverdiberegninger valgt å regne avlsverdiene relativt til en referanse av dyr (skaleringsbase). Den har vi valgt å definere som hunndyr født mellom 3 og 8 år før dags dato. Det betyr at for de egenskapene vi har avlsframgang for, reduseres avlsverdien med noen desimalpunkter hver gang de publiseres, ca. hver 14. dag.

• I en god avlsverdiberegningsmodell korrigeres det for alle systematiske miljøeffekter som kan påvirke dyrets prestasjon. Eksempler på miljøeffekter er besetningseffekt, alder på dyr og sesong på året.

• I en tradisjonell avlsverdiberegningsmodell (BLUP) peker alle korrigerte fenotyper, vekta gjennom slektskap og arvbarhet på det dyret vi skal regne avlsverdi for. Det betyr at når andre mjølkeprodusenter rundt i landet har mange halvsøstre til kua i fjøset ditt, påvirker dette avlsverdien hennes. For lav-arvelige egenskaper betyr dette mye, mens for høy-arvelige egenskaper betyr kuas egen prestasjon mer.

• Ei ku sin avlsverdi påvirkes også av ei eventuell datter sin prestasjon. Dersom dattera presterer svakt på grunn av en dårlig far, tas dette hensyn til i mora sin avlsverdi.

• En avlsverdi kan forstås sammensatt av to hovedkomponenter: a) et foreldremiddel og b) et avvik fra foreldremiddelet.

• Sikkerheten på foreldremiddelet er ofte relativt høy, mens sikkerheten på avviket er veldig lav, med unntak av:

  • når dyret har mange avkom

  • når dyret har mange fenotyper (for eksempel mange laktasjoner med data som inngår i avlsverdiberegningene) og arvbarheten samtidig er ganske høy.

  • når dyret er genotypa

• I tradisjonell avlsverdiberegningsteori forutsettes det at en egenskap påvirkes av et tilnærmet uendelig antall gener. Dette veit vi er feil, men både forskning og praksis har likevel vist at denne forutsetningen er relativt robust.

• I Geno sine GS-avlsverdier benyttes de samme prinsippene som beskrevet over. Forskjellen ligger i at for genotypa dyr erstattes de stamtavle baserte slektskapene med genomiske slektskap. Det betyr at før en kalv er genotypa vil avlsverdiberegningene legge til grunn at for eksempel alle halvtanter (oftest flere tusen), har likt slektskap til kalven, nemlig 12,5 prosent. Når kalven genotypes vil det genomiske slektskapet avsløre at det ikke stemmer helt, det kan være variasjon fra 5 til 20 prosent. Dersom kalven er systematisk mer i slekt med de beste halvtantene enn de dårligste, vil vi vite at kalven har arva gen som gjør at den er bedre enn foreldremiddelet. Dette prinsippet gjelder for alle slektskapsgrupper, søstre (kun relevant for eldre kuer som er gamle nok til å ha søstre i produksjon) halvtanter, grandtanter og så videre.

• Den samla avlsverdien (TMI=Total Merit Index) er en oppsummering av dyrets genetikk gjennom at hver enkelt avlsverdi for hver delegenskap er vekta sammen i et forsøk på å reflektere økonomien i mjølkeproduksjonen. TMI forteller oss det samla genetiske potensialet til dyret, mens vektene forteller oss retningen vi ønsker å dra NRF-populasjonen i.