Strømmen tilbake etter tre timer

Vi har et traktoraggregat som har berga oss mange ganger i gamlefjøsen, men vi har ikke brukt det etter at vi satte inn roboten. Vi er litt usikre på om aggregatet gir jevn nok strøm til roboten, så den ble ikke starta. En fordel med å ikke ha så mange kyr som skal melkes, er at roboten fint kan stå noen timer. Vi fikk gjort unna fjøsstellet, og fikk beskjed om at kraftlaget jobba med en reserveløsning, før også batteriet til mobilsenderen var tomt for strøm og vi var helt uten kontakt med omverdenen. Alle veier var stengt. Da føler man seg ganske liten, særlig hvis man begynner å tenke på ting som kan gå galt. Men Nordkyn Kraftlag fikk ordna strøm til oss etter ca. tre timer, det er imponerende. Folket ute på ­kysten har i skrivende stund ennå ikke fått strømmen tilbake. Montering av dieselaggregat som er mye enklere å starte og gir jevnere strøm, står på arbeidslista her på gården, og må nok prioriteres. Det er stadig nye oppgaver som må, bør og kan gjøres. Men nå gjenstår den fineste delen av vinteren med stadig mer lys og bedre skiforhold. Så da er det bare å prøve å ta seg tid til noen turer innimellom. Det har man også behov for etter ei lang mørketid.

Tyder på kyrne trives i nyfjøset

Produksjonen i fjøset går over all forventning, ytelsen på kyrne har økt mye etter at de kom over på robotmelking. Det tyder på at de trives godt i nyfjøset. Kyrne har melka 1 500–2 000 liter mer i snitt i år enn de har gjort de foregående åra. Så det er tydelig at de har potensial når forholdene blir lagt bedre til rette. Det er veldig rolig i fjøset, og det er fint å se at dyra lunter rundt og gjør akkurat det de sjøl har lyst til. Det gikk også fort å venne seg til Slipsteinvikas lille røde, som er en liten skraperobot. Den ble montert i jula, av voksne sønner på jule­ferie, og tusler rundt og skraper med jevne mellomrom.

Skjedd mye siste året

I 2020 produserte vi for mye melk. Skulle selvfølgelig ha tatt grep tid­ligere, men det er ikke så lett å kvitte seg med friske dyr. Det endte med at vi solgte to melkekyr, men beholdt resten. Tenkte at det kommer godt med i år ettersom forholdstallet er enda høyere nå, det er alltid greit å ha noe å gå på.

Det blir lett sånn at man tenker mye når man går og steller i ­fjøset. I dag tenker jeg at jammen har det skjedd mye det siste året. Situasjonen ser ganske anner­ledes ut nå enn den gjorde for et år siden, da vi starta året med nedskalering av melkeproduksjonen. Det er rart hvor fort ting kan snu, og selv om økende forbruk av melk sannsynligvis er en forbigående korona­effekt, så har det gitt oss en god start med tanke på fjøsbygginga. Når renta i tillegg har gått ned så gir det utslag på økonomien.

Kyrne har melka 1 500–2 000 liter mer i snitt i år enn de har gjort de foregående åra

Litt bekymra for framtida til landbrukssamvirket

Samvirkebedriftene våre har også merket god etterspørsel etter melk og kjøtt, og har levert gode resultater. Det er utrolig bra, men jeg er likevel litt bekymra for framtida til landbrukssamvirket. Til tross for gode resultater har både Tine og Nortura tapt markedsandeler til konkurrentene i sentrale strøk, og importen øker. Så fort grensene åpnes etter pandemien vil nok grensehandelen ta seg opp igjen. Men kanskje er det lov å håpe på at noen forbrukere har blitt litt mer bevisste i sine valg.

Her i Finnmark har begge meieriene vært under utredning for videre drift, produksjonen av Balsfjordost på Storsteinnes i Troms opphører, og pølseproduksjonen hos Nortura i Målselv går sannsynligvis sørover. Styret i Tine vedtok heldigvis å opprettholde begge meierianleggene i Finnmark i denne omgang. Diskusjonen rundt meierienes eksistens drog ut i langdrag. Det er nokså slitsomt å gå i uvisshet så lenge, så lettelsen var stor da resultatet kom.

Vil ikke miste verdiskapinga i nord

Men dette betyr ikke at man kan senke skuldrene. Samvirkebedriftene våre er under press, kostnadene må ned. Når våre konkurrenter opererer i sentrale områder med stor landbruksproduksjon og høy befolkningstetthet, blir de mer kostnadseffektive enn samvirkene som dekker hele landet. Når ­konkurrentene i meierimarkedet i tillegg blir subsidiert for å konkurrere med Tine, mener jeg at det ikke lenger er konkurranse på like vilkår. Dagligvarekjedene har ­bygget opp store distribu­sjons­anlegg på Østlandet, noe som vanskeliggjør videreforedling i ­distrikta. Dette gjør at vi her nord er bekymra for framtida til de små anleggene i distrikta. Og vi frykter for at vi ender opp som reine råvareleverandører. Det vil være synd å miste disse arbeids­plassene og verdiskapinga i nord. Det vil heller ikke være riktig at dagligvarekjedene skal påvirke hvor vi skal ha landbruksproduksjon, vi har tross alt politisk ­enighet om at vi skal ha landbruk i hele landet. Ja dette var bare noen av tankene som surra rundt i hodet på en liten melkeprodusent i polare strøk, under ­kveldens fjøsstell.