Kveldsrunden
Det kan sammenlignes med ei treningsøkt; dørstokkmila er bortimot uoverkommelig, jeg prøver å utsette det så lenge jeg kan. Når jeg først er i gang, er det ikke så ille, jeg trives faktisk med det, og jeg angrer aldri på kveldsrunden.
Mjølkeprodusent
nina.ranoien@gmail.com
Gården og hjemplassen, skaper identitet og tilhørighet. Artig når kommende generasjon har ideer og meninger om veien videre. Foto: Nina Ranøien.
En siste sjekk i fjøset, brunstobservasjon og en runde med silogaffelen, kanskje skal en spedkalv ha litt stell, ei nølende kvige hentes til mjølking, og når jeg først har kommet i gang, hender det jeg glemmer at det er sengetid. Så stille og rolig i fjøset, ingen inne som venter på mamma, ingen mat skal lages eller sjåføroppdrag eller møter som skal rekkes. En kan pusle på i fred og ro, og ta seg tid til en ekstra prat med ku, kalv eller hest. Den lille musa som sitter og gnafser kraftfôr, kan til og med få noen hyggelige ord. På slike kvelder er det gjerne tid for ettertanke, og litt fundering. Dagen er unnagjort med alle sine plikter, og den nye dagen virker så fjern. Det er på en måte ei bonustid, som jeg setter pris på. Kveldsrunden er verdifull, på mange måter, jeg får med meg mye, dyra får påfyll av mat, og jeg gjør meg ferdig med dagen, på flere plan. Det er godt å ønske dyra god natt, og tusle inn igjen, og vite at alle har det bra. Det hender sjølsagt at den bare kjennes som en plikt, oppå alt anna, når jeg er sliten av dagen. Og det hender, rett som det er, at mann eller unger tar oppdraget, og det er helt himmelsk.
De siste 17 åra har gått i en vanvittig fart
Å være to om jobben og oppdraget, er en styrke. Vi er heldige! Foto: Privat
Det er når jeg pusler rundt en altfor sein januarkveld jeg blir klar over det. Jeg skjønner at tida går fra meg, og at virkeligheten jeg står i forandres, dag for dag. De siste 17 åra har gått i en vanvittig fart, samtidig som det har gått sakte. Det må det ha gjort, for vi har rukket så mye. Det har skjedd så mye! Vi har jobba hardt, lenge, ofte og mye. Og vi har likt det, stort sett. Vi har også gått på noen smeller, og fått kjent på alvor og tungsinn. Du verden, så lite vi visste og forsto om dette livet, da vi valgte å ta over gården og bli bønder. Ingen kan innse omfanget av det, uten å ha prøvd det.
Ikke visste vi noe om den gode følelsen når en når mål, og lykkes. Kjærligheten til dyra, og respekten og ærbødigheten for liv visste vi ingenting om. Gleden over å lykkes i lag, med vårt prosjekt, ble drivkrafta – som vi er avhengige av å ha for å tåle dette livet.
Et liv som gir så mye, men som også frarøver en noe. Vi visste en gang noe om fri hver helg, om ledige ettermiddager og kvelder, om fire uker ferie.
Unger som var små, har plutselig blitt store, faktisk nesten voksne. Iblant føles det som om tida og åra bare forsvant, mens jeg og vi har hatt det travelt. At unger har måttet vike for kyr og alle gjøremål. Jeg vet at det ikke er sånn, og at de fleste foreldre sliter med følelsen av å ikke strekke til, uansett.
Jeg kjenner etter, og vet at jeg ikke ville ha bytta med noe anna.
Trygg på at ungene våre har vært heldige
Jeg har ei trygghet på at ungene våre har vært heldige, som har fått vokse opp i dette, tett på livet, i lag med dyr, og har fått lært mye. De har også fått ha mamma mye hjemme, en voksen har vært der når de har dratt på skolen, og det er noen å komme hjem til. Og vi har sluppet å dra dem tidlig opp for å levere i barnehage før jobb. Vi har lært oss mye om fleksibilitet, og at ingen dag er lik. Og vi har tre flotte ungdommer som er stolte av hva og hvor de kommer fra, og alltid vil ha det med seg. De er glade i gården og bygda, og ser verdien både av matproduksjonen vi driver, og av verdiskapinga ellers.
Gi dem både ansvar og frihet
Å inkludere dem i hverdagene her, og å gi dem både ansvar og frihet her, har vært viktig for oss hele tida. I starten var det sånn at der mamma var, der var det med minst en unge. Etter hvert hang det en i hælene på pappa, og lærte voldsomt mye der og. Interesse er vekt gjennom deltakelse, og vi har ønsket at de skal føle litt på medbestemmelse. Lettere sagt enn gjort ofte, når ungdommens iver og utålmodighet vil gå andre veier enn våre vurderinger, basert på et langt liv ….
Vi har alltid sagt at dette gjør jeg og Rune for oss sjøl, det er vårt prosjekt. Altså har vi tenkt at vi ikke har bygd for andre enn oss sjøl, eller utvida med tanke på noen andre enn oss sjøl. Sakte, men sikkert har vi erkjent at alle valg vi har tatt, og vil ta framover uansett har en effekt for om noen av dem ønsker å overta gården.
Tenker på alt det vi har lært
Jeg tenker på alt det vi har lært, førskolelæreren og elektrikeren. Vi var sånn passe naive og uredde, akkurat det som skulle til for å ta sjansen på å hoppe inn i det ukjente. Jeg kjenner etter, og vet at jeg ikke ville ha bytta med noe anna. Og jeg vet at jeg og vi er så utrolig heldige, som er to! Vi er to som begge har oppriktig interesse for å ta vare på og utvikle gården, som stort sett drar i samme retning. Det går ei kule varmt innimellom, enten når oppgavene virker uoverkommelige, eller når jeg får for mange gode innspill. Det må innrømmes, når en er sin egen sjef, vet en gjerne hvordan en vil ha det… Men uansett, vi kan ikke forvente det samme av noen andre, ikke av egne barn eller andre. Det må ligge en indre motivasjon til grunn, kanskje har oppveksten her lagt et grunnlag for det?
Vi må videre
Jobber skal utføres, tanker modnes og planer settes ut i livet, eller forkastes. Vi må videre, vi må se hva vi kan gjøre for å bli bedre, samtidig som vi skal ta vare på oss sjøl og hverandre. Så får vi se da, hvem som kommer etter oss på Vangen gård. Det eneste som er sikkert, er at vi ønsker at gården skal kunne gi neste driver et så godt utgangspunkt som mulig, for å lykkes i verdens beste og rikeste (og noen ganger verste) yrke.
Det er natta for lenge siden, veldig på tide å la både tanker og dyr få hvile. Så godt det er å legge seg, når en vet at alle har det bra! Jo da, det var verdt å ta runden, også denne kvelden.